De fristilte fortolkerne

Magne Lindholms hjemmeside

4. De fristilte fortolkerne


Det mest markante trekket ved presseutviklingen i Norge etter 1970 har vært bruddet med de politiske partiene. Et helt system av partiaviser er lagt i graven. Få har sørget, for det hele har blitt oppfattet som en frigjøringskampanje.

Men selv om avisene har kuttet båndene til partiene, NRK er blitt et statlig aksjeselskap og de andre etermediene er privateid, betyr ikke dette at massemediene er fri og uavhengige. Så snart den siste politikeren hadde forlatt redaksjonslokalene banket mediekonsernenes representanter på med sjekkhefte i hånd. Journalistene ønsket dem velkommen, for oppkjøpstilbudene var kombinert med budskapet om at nå, endelig, skulle det lages avis, radio og fjernsyn på ordentlig.

Resultatet er at vi sitter med et mediesystem som er fullstendig dominert av Schibsted, Orkla og A-pressen. Den siste har bare forbokstaven igjen av sin fortid i arbeiderbevegelsen. NRK er et konsern i seg selv, som forbereder seg på å bli en helkommersiell markedsaktør når lisensfinansieringen faller bort. Gjennom krysseierskap og allianser er de norske mediekonsernene knyttet til et verdensomspennende mediekonglomerat. I porteføljene til konsernene finner man radio, fjernsyn, aviser og internettselskaper. Slik er det norske medielandskapet i ferd med å harmoniseres inn i det internasjonale mediebildet.

Bare et lite fåtall aviser står alene. De kaller seg frie, meningsbærende aviser, og har begynt å samarbeide på tvers av gamle ideologiske skillelinjer.[1] Dette er restene av den gamle partipressen, som selv har valgt å beholde deler av ideologien etter at partibåndene er løsnet. Disse avisene er viktige, selv om opplagene er små og ideologien har bleknet etterhvert. De er en slags mytiske ikoner, som skal forsikre oss om at den offisielle tenkningen om pressens hverdag er korrekt. Hele vår offentlige pressepolitikk, med pressestøtten i sentrum, er basert på forestillingen om at landet er fullt av slike aviser. Men det stemmer altså ikke.

De store konsernenes oppkjøp har ført til at en type kontroll over journalistikken er byttet med en annen. I motsetning til den ideologiske kontrollen fra partipressens tid er den ikke åpenlyst rettet mot innholdet. Den virker gjennom rammebetingelser og inntjeningskrav. Bare når en mediemogul blir besatt av politiske griller og vil bli statsminister, er det et poeng for et mediekonsern å spre de samme meningene til alle.[2] Noe slikt har ennå ikke hendt i Norge. I normale tider gjelder regelen om at alt som selger skal selges. Den som skummer fløten fra flest markedssegmenter tjener best.

Det er fullt mulig å tro at den nye eierstrukturens stramme økonomiske styring lar seg kombinere med redaksjonell frihet. Kanskje er dette årsaken til at maktens menn i mediekonsernene har møtt så svak motstand blant journalistene, som ellers hevder at de er spesialister på å avsløre maktmennesker. En annen forklaring er at konsernenes innmarsj har passet inn i journalistenes profesjonskamp.[3]

Profesjonsbyggerne

Ordet profesjon har en dobbel betydning. Den ene tar utgangspunkt i den faglige dyktigheten. Journalistene framhever ustanselig at de blir mer profesjonelle, i betydningen teknisk dyktige. Men det viktigste i vår sammenheng er den andre betydningen: denne dyktigheten på et nærmere definert fagområde skal forbeholdes en organisert yrkesgruppe som har et faktisk monopol.

Journalistenes profesjonskamp er lik alle andre profesjonskamper. Målet er å sikre monopol på fagfeltet gjennom privilegier[4]. På denne måten får profesjonens medlemmer opptre som herre i eget hus, og kan drive med sitt uten sjenerende innblanding. Skal profesjonens monopol bli akseptert, må den garantere at den kan levere sine tjenester til omgivelsene. Legene bytter hofteledd og skriver resepter, heismontørene garanterer at heisene ikke faller ned, og journalistene sikrer at massemediene bringer en jevn strøm av medrivende, passe troverdige historier.

Ved siden av disse mer substansielle leveransene må profesjonen markere sin egen autonomi med symbolske virkemidler. Profesjonen oppretter et sekretariat som vokter profesjonens rettigheter. I tillegg er det viktig å ha en yrkesideologi, både til innvortes og utvortes bruk. Ofte utvides sekretariatet med et faginstitutt som kan drive legitimeringsarbeid gjennom forskning, utmeisling av en yrkeskodeks, opplæring og internjustis. De fleste profesjoner holder seg med utdanningskrav eller tilsvarende opptaksritualer, og medlemmene bærer ofte rituelle klær. Alt dette skaper en eksklusiv aura rundt profesjonens virksomhet. Men dette må også markedsføres. En profesjon lever ikke trygt hvis den ikke får integrert forestillingen om sin egen nødvendighet i samfunnets kollektive forestillinger.

Profesjonsideologien er ekstra viktig for den journalistiske institusjonen, for ytre sett er det lite eksklusivt ved journalistene. De færreste av dem kan skilte med kunnskap andre ikke har mer av. Enkelte mener til og med at det er bra for journalister å ikke vite så mye, for da fjerner de seg fra publikum. I tråd med dette er journalistutdannelsen lite å skryte av. Det er ikke noe problem for standen, for ingen undersøkelse har noen gang klart å påvise at journalistutdanningen skaper bedre journalister.[5]

Dermed står man igjen med et rent ideologisk grunnlag for en egen journalistisk profesjon. Denne ideologiens gyldighet legitimeres ved hjelp av presseetikken og forestillingen om journalistikkens samfunnsoppdrag.

Styrkingen av den pofesjonsbyggende presseideologien er en av de tydeligste virkningene av at pressen har brutt partibåndene. Denne ideologien har to hovedelementer. Det ene består i beskrivelsen av den journalistiske institusjonen, journalistenes fortreffelighet og fagets rolle i samfunnet. Store deler av denne ideologien finner man formulert i Vær Varsom-plakaten og presseetiske skrifter fra Institutt for Journalistikk.

Det andre elementet i den moderne presseideologien er en vagt formulert beskrivelse hvordan verden virker. Det dreier seg ikke om noen fullt utbygd sosiologi eller politisk ideologi, men den har samme funksjon. Det er en fordel at den er vagt formulert, fordi den skal brukes av doksiske operatører og ikke samfunnsvitere. Den journalistiske samfunnsteorien består av et sett modellhistorier, som igjen rommer de forståelsesmodellene som journalistenes historier fra virkeligheten settes inn i. Som alle andre modeller byr de på prefabrikkerte tolkningsmuligheter, og dette har ført til en forbløffende standardisering av pressens interessefelt og analysemåte. Denne delen av presseideologien er i ferd med å fylle tomrommet etter de politiske ideologiene. Dette har gjort den journalistiske profesjonsideologien til en av samfunnets sterkeste politiske krefter.

I tråd med norsk tradisjon kan journalistenes profesjonsbygging beskrives som en serie moraløvelser. Ledende tillitsmenn i Norsk Journalistlag markerte at marsjen gjennom presseetikkens skjærsild var begynt da de krevet at alle journalistenes synlige privilegier skulle fjernes fra pressekortet i 1977.[6] Lista over rabatter og gratistjenester tok like stor plass i pressekortet som den tids Vær Varsom-plakat. Men siden dette kunne så tvil om journalistenes integritet, underminerte de individuelle fordelene standens kollektive privilegier. Siden den gang er de såkalte desinformasjonsmedarbeiderne kastet ut, journalister er anbefalt å innta en kongelig holdning til demokratiet ved ikke å engasjere seg politisk verken innenfor eller utenfor yrket, og Vær Varsom-plakaten er blåst opp til slike dimensjoner at ingen husker den lenger.

Ingen av disse tiltakene har ført til at pressens etiske standard er blitt høyere. Det var nok heller ikke målet. Etikk er god reklame, og presseetikken har fungert som PR-instrument i journalistenes profesjonsstrev. Det viktigste for en journalist er ikke å være sannferdig, men å virke troverdig. Den som graver i andres møkk må selv framstå som plettfri.

Den enkelte journalist trenger ikke være helt ren. Det ville også være et umulig krav. Det er det kollektive, abstrakte begrepet journalistikkens faglige integritet som skal forsvares. Derfor kan det være en fordel at enkelte journalister opptrer lurvete. I tillegg til å skaffe avisen salgbare førstesider, gir de laugets strenge forstandere mulighet til å innskjerpe den kollektive moral. Men innblanding utenfra vil de ha seg frabedt. Profesjonen aksepterer bare sin egen selvjustis.[7]

Etikk har stor økonomisk verdi på symbolenes marked. Ved å holde etikken høyt i hevd er journalistene den eneste yrkesgruppen som er i stand til å tilføre medieindustrien den ettertraktete varen troverdighet. Profesjonen disponerer et fond av symbolsk kapital som verken Amandus Schibsteds arvinger, Kinnevikgruppen, Bonnierkonsernet eller nyrike direktører fra arbeiderbevegelsen kan framskaffe. Ved å stille profesjonens tillitsfondet til disposisjon for eierne har journalistene gjort det mulig å omdanne de moderne mediene til gigantiske pengemaskiner. Det får de godt betalt for.

Det er derfor ikke rart at ethvert forslag om å innføre et offentlig presseombud, eller annen ekstern vurdering av pressen blir oppfattet som ekstremt truende. Når en profesjon settes under faglig administrasjon av krefter utenfor seg selv truer det profesjonens priviligerte status. En ekstern, vurderende instans betyr at profesjonens integritet trekkes i tvil på permanent basis. Det kan føre til økonomisk ruin. Når slike forslag dukker opp, samler derfor bransjen sine ideologiske tropper. De sørger for å stoppe munnen på forslagsstilleren, ved å pepre henne med besvergelser om ytringsfriheten.

Det hellige oppdrag
Presseetikken fungerer som varedeklarasjon. Den forteller at fagets utøvere er verdige til å påta seg profesjonens helligste byrde: Det såkalte journalistiske samfunnsoppdraget.

Forestillingen om at det eksisterer et slikt oppdrag spiller en nøkkelrolle i liberal presseideologi. Den har også nådd fram til de fleste yrkesutøvernes hoder. Selv den enkleste kjendisjeger kan ligge under en busk med telelinse og snøvle et «hvis vi ikke gikk inn i saker som denne, hadde vi ikke gjort jobben vår som journalister».

Journalister flest er altså ute på spesialoppdrag. Det har de ikke fått utdelt på morgenmøtet, og det er ikke en del av ansettelsesforholdet i mediekonsernet. De utfører oppdraget i kraft av å tilhøre den journalistiske profesjon.

Med en slik ballast kan profesjonsutøveren betrakte ansettelsesforholdet mer som en allianse enn et underordningsforhold. Men hva består oppdraget i? Hvem er den opphøyde oppdragsgiveren? Under hvilke forutsetninger ble oppdraget gitt? Hvem skal vurdere om det er utført tilfredsstillende? Og er det mulig for oppdragsgiveren å trekke oppdraget tilbake, eller ligger det for alltid i journalistens lomme?

Presseforskeren Odd Raaum identifiserer forestillingen om pressens samfunnsoppdrag som naturrettslig[8]. Det springer ut fra samme kilde som ideen om folkesuvereniteten. På samme måte som all legitim statsmakt kommer fra folket, har journalistene fått i oppdrag av folket å kontrollere de tillitsvalgte. Slik er journalisten slått til den kritiske avsløringens ridder, med fullmakt til å trenge ubedt inn i maktens innerste sirkler. Her kaster han sitt ubarmhjertige lys over de tre statsmakters mørke kroker. De som misbruker sine fullmakter dømmes på offentlighetens virtuelle torg.

En konsekvens av dette er at man legger uforholdsmessig stor vekt på å kontrollere offentlig ansatte. Næringslivets makthavere går stort sett fri, hvis de ikke blir avslørt som lovbrytere. Avsløringsoppdraget ser ikke til å være spesielt orientert mot maktutøvelse i seg selv. Det er spørsmålet om skyld og svik i offentlig sektor som står i sentrum, og det er en moralsk problemstilling.

I tillegg til denne kontrollfunksjonen er det rimelig å kreve at massemediene skal tjene demokratiet ved å gi folket informasjon om vesentlige hendelser i samtida, og helst fungere som debattforum. Men i den journalistiske profesjonaliseringens epoke virker det som om bransjens representanter helst vil dekke opplysningsplikten gjennom å bringe nyheter og avsløringer. Informasjon selger dårlig, og å redigere leserbrev har alltid vært en jobb for de utbrente.

Når pressens samfunnsoppdrag blir identifisert som en naturrettslig forestilling betyr det at den henter sin ideologiske kraft fra opplysningsfilosofiens pionertid, med røtter helt ned i opplysningstidens kalvinistiske forløpere. Når løssalgspressen forsvarer sin kriminaljournalistikk med ytringsfriheten, påkaller de en ideologisk arv som ikke bare går tilbake til opprøreren Rousseau og de amerikanske revolusjonære. De bærer også videre en arv fra opprørernes kalvinistiske forløpere. Dette er et av pressehistoriens mest absurde paradokser.

De revolusjonære på 1600- og 1700-tallet som har formet vår tid så sterkt, var alle gjennomtrukket av kalvinistisk tankegods. Men denne arven har samtidig påført den liberale tradisjonen en rekke svakheter som den sliter med den dag i dag. Det gjelder forholdet til sannhetsbegrepet, forestillingen om folkets unike vurderingsevne og oppfatningen av ytringsfriheten som fravær av statlig kontroll.[9]

Dette viser seg spesielt i ideen om at det er tilstrekkelig å definere pressefrihet negativt, som fravær av statlig kontroll. Dette er en arv fra de tidlige kalvinistenes tro på den ene sannhet, som ville åpenbares for de troende bare tyrannens sensur ble opphevet. Sannhetssøkernes viktigste redskap var trykksaker. Men det dreide seg vel å merke om religiøse traktater, ikke tabloidaviser.

den tidlige kapitalismens klima av små håndverkere og puritanske boktrykkere med små håndpresser kunne man dyrke troen på at sannheten ville dukke opp av seg selv gjennom kreftenes frie spill, som en parallell til Adam Smiths økonomiske teori om markedets usynlige hånd. Dette var før trustenes, mediebaronenes og løssalgspressens tid. I dag vet alle som driver med økonomi at et marked må reguleres for å fungere. Staten må i det minste inn for å regulere rammebetingelsene. I den norske Ytringsfrihetskommisjonens tankegang betyr det at det offentlige har et infrastrukturansvar. Hvis man skal ha en velfungerende offentlighet må man organisere en mediestruktur som får den samme offentligheten til å fungere.[10] Men mediekonsernene og pressens organisasjoner foretrekker en liberalistisk tolkning av begrepet om ytringsfrihet. Da blir ytringsfriheten et kodeord for inntjeningsfrihet.

Man må skille mellom individenes ytringsfrihet og det demokratiske fellesskapets behov for å vedlikeholde en opplyst allmennhet. I sin smale form, slik den blir framstilt i FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske menneskerettighetskonvensjon er ytringsfrihet en individuell frihet.[11] Menneskene har ikke bare munn, men også øyne og ører. Ytringsfriheten må derfor utfylles med informasjonsfrihet.[12] Informasjonsfrihet består i retten til å ha fri tilgang til informasjon, og dette er en langt nyere ide enn retten til å si og skrive hva man vil. Informasjonsfriheten kan betraktes som en individuell rettighet, på samme måte som den individuelle ytringsfriheten.

Men trekker man inn ideen om den offentlige samtalen som demokratiets fundament, er det ikke tilstrekkelig med den liberalistiske filosofiens individuelle rettigheter, som er bygd på en naturrettslig tankegang. Da melder man overgang til et samfunnssyn som betrakter individene som medlemmer i et kollektiv, og gyldige løsninger må søkes på dette kollektivets nivå. Det er dette den norske Ytringsfrihetskommisjonen har gjort. Den forsøker å begrunne ytringsfriheten ikke i den individorienterte naturretten, men i den offentlige bruken av en felles fornuft, gjennom offentlighetsteorien.[13]

Dette kan høres ut som filosofiske spissfindigheter, men er det ikke. Hvis ytringsfriheten betraktes som en kollektiv størrelse som er knyttet til en velfungerende offentlighet, blir informasjonsfrihetens rolle større. Informasjonsfriheten må gis en utvidet betydning, slik at den omfatter mer enn den enkeltes rett til å lete etter informasjon i åpne kilder. Det virker mer naturlig å snakke om informasjonsrett. Mens den individuelle informasjonsfriheten er en individuell rett av nokså anarkistisk karakter, basert på naturretten, kan denne utvidete informasjonsretten begrunnes i borgernes rolle som deltakere i en offentlig samtale. Det er meningsløst å bli invitert til en slik samtale hvis man ikke samtidig er i stand til å delta. Når informasjonsfriheten begrunnes i offentlige samtalen og ønsket om et fungerende demokrati, kan man stille krav til at offentligheten har et informasjonssystem som leverer vesentlig informasjon til et bredt publikum på fast basis. Dette ligger til grunn for kravet om at det offentlige sørger for å opprettholde en tilstrekkelig god informasjonsstruktur, enten ved å opprette offentlige medier som NRK eller regulere rammebetingelsene til de private mediene. På den måten legitimerer Ytringsfrihetskommisjonen en aktiv offentlig informasjonspolitikk, på samme måte som man har en økonomisk politikk og en samferdselspolitikk Det er nok nøyaktig det motsatte av det pressens organisasjoner ønsket seg da de kjempet for å etablere kommisjonen.[14]

I et demokrati er informasjonsfriheten en rettighet som innbyggerne må kunne hevde overfor massemediene. Det er ikke tilstrekkelig med en ytrings- og pressefrihet som forbyr statlig sensur. Markedsmakt, kommersiell sensur, profesjonsideologier og sjangerkonvensjoner kan være like store hindringer for informasjonsfriheten i vid forstand.

To hundre års politisk historie har vist at både idealer og rettigheter må sikres gjennom prosedyrer og institusjoner for å bli virkelighet. Hvis man vil dyrke forestillingen om pressens samfunnsoppdrag må man være klar over en så banal innsikt.

Derfor er det svært påfallende at våre dagers journalistideologi verken knytter demokratiske samfunnsinstitusjoner eller vurderende prosedyrer til samfunnsoppdraget[15]. Ingen positivt formulerte kvalitetskriterier er etablert. Ingen kontrollinstans er oppnevnt for å vurdere om oppdraget er utført. Den faglige selvjustisen slår bare ned på de som handler slik at de truer profesjonens anseelse. Innholdet vurderes ikke av noen samfunnsinstitusjon i det hele tatt. Det overlater journalistene til kollegenes vurdering. Profesjonen er blitt selvrefererende.

Fortolkningsmarkedet
Journalister elsker å framstille seg selv som nøytrale formidlere. De arbeider i mediene, og står som formidlere mellom kildene og publikum. Men formidling uten fortolkning er umulig. Det er nettopp fortolkningen som er journalistikkens viktigste produkt. Hvis den ikke hadde fortløpende fortolkninger av samtiden å by på, ville journalistikken vært uten appell.

Samtidig skal journalistene produsere troverdighet. Da er det viktig å skjule at man driver med fortolkning. Når publikum møter åpenlyse argumenter og konklusjoner blir det klart for alle at det er en diskusjon på gang. Man risikerer at selve formidlingsmediet blir diskutabelt og omstridt. Det bryter ned formidlernes implisitte påstand om sin egen nøytrale status, og går sterkt ut over troverdigheten. Et vellykket formidlingsmedium forsøker derfor å presentere seg selv som nesten gjennomsiktig.

Journalistene får derfor et tvetydig forhold til sin egen virksomhet. Behovet for å produsere troverdighet fører til at standen må fornekte en vesentlig del av det som gjør journalistiske produkter populære.[16] De som satser på å bli populære, produserer tjenester som bryter ned standens kollektive interesser. Dette skaper en særegen faglig splittelse, som får mange rare utslag. Det er for eksempel stor forskjell på den journalistikken det blir undervist i på journalistskoler og kurs, og den de samme elevene blir satt til å produsere når de kommer ut i arbeid. Denne splittelsen er et resultat av profesjonens legitimeringsstrategi.

Hvorfor kan det være et slikt umettelig marked for løpende fortolkninger?

Et av de mest karakteristiske trekkene ved høymoderne samfunn er at de krever kontinuerlig selvrefleksjon. Ingen handling, ingen rutine og ingen organisasjon er begrunnet en gang for alle. Institusjonene må ikke bare holde orden på finansene. De må også legitimere sin egen eksistens kontinuerlig.[17]

En slik kontinuerlig selvrefleksjon betyr ikke at samfunnet er blitt mer fornuftig Den betyr at det må avsettes større ressurser til å vedlikeholde begrunnelsen for virksomheten.

Den journalistiske institusjonen består av firmaer som selger slik selvrefleksjon på det åpne markedet.[18] Her konkurrerer de med tunge aktører som kirken, skoleverket og universitetene. Det vil si den religiøse institusjon, utdanningsinstitusjonen og den akademiske institusjon.[19] Alle disse institusjonene arbeider med å bearbeide symboler.

De tunge, fortolkende institusjonene kjemper en innbyrdes kamp om hvilke forståelsesformer som skal prege samfunnet, og om hvem som utforme dem. Det innbyrdes styrkeforholdet forrykkes kontinuerlig. Alle de verdslige fortolkerne har rykket inn i tomrommene etter kirkens gamle fortolkningsmonopol. Mens skolen og den akademiske institusjonen var i framgang gjennom store deler av vårt århundre, har den journalistiske institusjonen erobret hegemoniet i våre dager.

Svekkede institusjoner har en tendens til å bevare den ytre fasaden, selv om det tomme skallet blir invadert. Slik har kirken lånt flittig fra både skole og universitet under sitt tilbaketog. Den journalistiske institusjonens brede offensiv har ført til at kirke, skoler og universiteter er i ferd med å fylles av journalistikkens ideologi[20]. Som en følge av dette kan det være umulig å se forskjell på en ungdomsprest, en forskningsformidler, en popsanger og en tabloidjournalist.

Mange oppfatter kirke, universitet og skole som tunge ideologiske systemer, og vil mene at pressens lette prosa passer dårlig i slikt selskap. Men da fortrenger man at den journalistiske institusjonen har tatt kontroll over formidlingen av det faktiske til et bredt publikum. Den setter premissene for de andre institusjonenes kontakt med offentligheten.

Journalistikkens ideologiske tyngde henger sammen med lettheten. Lettheten sikrer utbredelse og gjentakelse. Hver gang nyhetsmeldingene går sin daglige gang gjennom bevisstheten tråkker de opp ideologiske spor. Når enkeltsakene har fordampet ligger tankemønstrene igjen. Dette gjør den journalistiske institusjon til en tung ideologisk aktør.

En underslått fullmakt
Det er vanskelig å tenke seg et fungerende demokrati uten den kontrollfunksjonen som ligger innbakt i pressens samfunnsoppdrag. Men man tenger ikke akseptere journalistideologiens versjon av den grunn. Selv om forestillingen om pressens samfunnsoppdrag er naturrettslig, er det en stund siden både oppdragsgiver og journalist forlot naturtilstanden.[21] Ingen har heller klart å begrunne en naturrett som gjelder for profesjoner, aksjeselskaper og frittstående stiftelser. Den gjelder bare for levende mennesker. Det er derfor på tide at de som utstedte oppdraget begynner å se nærmere på de som forvalter det.

Det er naturlig å knytte samfunnsoppdraget til den demokratiske offentligheten. Det betyr at pressen må vurderes ut fra hvilke tjenester den kan yte offentligheten. Det er fullt mulig å beskrive hvordan mediene gjør en slik jobb.

Det er påfallende hvordan slike betraktninger er fraværende i de enkelte medienes sentrale ledelse. Den mest forpliktende målestokken som er i bruk er opplagstall og seerstatistikker, og de tar ikke hensyn til offentlighetens virkemåte i det hele tatt. Man blir ikke deltaker i noen offentlighet bare ved å kjøpe avisen eller skifte TV-kanal.

Da avisene skilte seg fra partiene var det ikke bare avisenes situasjon som ble endret. Også partiene ble svekket. De forandret seg i stor grad fra medlemsorganisasjoner til statsfinansierte sekretariater som leverte politiske tjenester. Samtidig ble også de andre store organisasjonene i samfunnet svekket. Fordi samfunnets organisasjoner er så svekket, har pressen sett sitt snitt til å ta med seg samfunnsoppdraget da de forlot organisasjonene. Deretter har de behandlet denne fullmakten som om den var deres egen eiendom. Det er forvandlet til en mytisk størrelse. Profesjonen forvalter den fritt, på vegne av en ubestemmelig allmennhet som den først og fremst møter gjennom markedet.[22]

De fleste aktørene i bransjen har tjent på dette. Journalistene har konsolidert profesjonens privilegier, mens mediekonsernene har fått kontrollen over en av vår tids største vekstindustrier. Inntjeningen har økt. Samtidig har publikum fått mangedoblet medietilbudet.

Til grunn for det hele ligger et enkelt ordspill: Man later som om fristilte medier vil forsvare friheten. Men det er ingen selvfølge. Det er ikke engang sannsynlig at vår formelt frittstående, konserneide presse vil slåss for noen frihet. Frihet krever at vanlige mennesker har politisk myndighet, og både journalister og eiere har fordel av å vedlikeholde publikums avmakt. Det gir dem mulighet til å behandle samfunnsoppdragets symbolske kapital som om den var deres private eiendom, og forvandle den til økonomisk kapital. De trenger ikke frykte represalier. For i vårt moderne mediesamfunn ser er ikke publikum godt nok organisert til å trekke oppdraget tilbake.

Noter

[1] De fem avisene er riksdekkende, men små aviser, som er eller har vært hovedorganer for politiske partier. De er: Dagsavisen (tidl. Arbeiderbladet), (Arbeiderpartiet) Vårt Land, (Kristelig Folkeparti) Nationen (Senterpartiet), Klassekampen (Arbeidernes Kommunistparti) og Dagen (Kristelig/konservativ). Dagsavisen 10. mars 1999.

[2] Den italienske mediemagnaten Silvio Berlusconi ble statsminister i Italia i 1994, etter en storstilt kampanje i sine egne fjernsynskanaler.

[3] Bruddet med de politiske partiene og journalistenes profesjonskamp er utførlig dokumentert og drøftet i Odd Raaum: Pressen er løs! Oslo 1999.

[4]Privilegiene er både formelle og uformelle. Blant de uformelle privilegiene finner vi journalistenes adgang til arenaer som er lukket for publikum, og den politiske elitens åpenhet for henvendelser fra pressen. Blant de formelle privilegiene finner vi en faktisk anerkjennelse av pressens kildevern, trykkefriheten, offenlighetsloven (som letter pressens arbeid), og økonomiske støtteordninger som NRKs lisens, TV2 og P4s reklamemonopol, momsfritak for aviser, i tillegg til direkte pressestøtte. Den økonomiske verdien av disse privilegiene er på mange milliarder kroner. Momsfritaket for aviser er verd 1, 4 milliarder i 1999 (Aftenposten 26.02.99), pressestøtten på noen hundre millioner, annonsemonopolet til TV2 og P4 har gjort dem til rene gullgruver. NRK-lisensen alene er verd mellom 2,5 og 3 milliarder. Den økonomiske verdien av de uformelle privilegiene er umulig å fastslå, men hvis man skulle kjøpe eller bestikke seg til samme kildetilgang eller rettsbeskyttelse (noe som ville være umulig), ville det kostet svimlende summer. Profesjonspolitikk er big business.

[5] Se Journalisten nr 5. 1997.

[6] Se Raaum 1999 s . 32 ff.

[7] Pressen utøver selvjustis gjennom Pressen Faglig Utvalg (PFU), som håndhever Vær Varsom-plakaten. En samlet bransje har avvist alle forslag om offentlig innblanding, f. eks. gjennom etablering av et offentlig presseombud.

[8] Se Raaum 1999 s. 65.

[9] Se John Keane: The Media and Democracy, London 1991.

[10] Se Ytringsfrihed bør finde Sted, NOU 1999:27, s. 35

[11] FNs menneskerettighetserklæring, Artikkel 19: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.» Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens tekst er nesten likelydende.

[12] Odd Raaum drøfter forholdet mellom størrelsene ytringsfrihet, trykkefrihet, pressefrihet og informasjonsfrihet i Pressen er løs! Oslo 1999 s. 145-150

[13] Se Ytringsfrihed bør finde Sted, NOU 1999:27, kapittel 2,3 og 4. Kommisjonen vil til og med grunnlovsfeste sin begrunnelse. Dette til tross for at man kan reise alvorlige innvendinger mot logikken i kommisjonens resonnement. Det virker mer logisk å begrunne ytringsfriheten på naturrettens grunn, i samsvar med menneskerettighetenes idehistorie. Den offentlighetsbaserte begrunnelsen er først og fremst gyldig hvis man går inn for en utvidet informasjonsfrihet, som angår kollektivet. Vi har da et klassisk eksempel på to rettigheter med ulikt opphav. Når de kommer i konflikt med hverandre må lovgiveren gå opp grensen.

[14] Kommisjonen går ikke så langt som forfatteren gjør i sine konklusjoner. Kommisjonen er svært forsiktige i sin beskrivelse av medienes informasjonskvalitet. Den opererer ikke med begrepet informasjonspolitikk, men framhever det offentliges ansvar for infrastrukturen på en entydig måte.

[15] For en mer generell drøfting se Denis McQuail: Media performance. Mass communication and the public interest. London 1992.

[16] I alle meningsmålinger viser det seg at journalistenes troverdighet er lav i forhold til andre yrkesgrupper. Det fører til at troverdighetsproduksjonen må foregå kontinuerlig.

[17]Se Anthony Giddens: Modernitetens konsekvenser. Oslo 1997 s. 33.

[18] I Når kildene byr opp til dans. Søkelys på PR-byråene og journalistikken (Oslo 1997) kaller Sigurd Allern den journalistiske institusjonen nyhetsinstitusjonen (s.22). Dette gir et altfor snevert fokus. Selv om nyhetene har hegemoniet i journalistikkens sjangersystem, er nyhetene i mindretall. Man kan diskutere om også begrepet den journalistiske institusjon er for snevert. Det kan føre til at man glemmer underholdningen og reklamen, som er tett integrert i de journalistiske mediene. Det mest slående eksemplet på denne integreringen er den sponsorfinansierte idretten, hvor det er helt umulig å skille mellom nyhetsproduksjon, underholdning og reklame. Moderne idrett er utenkelig uten medieeksponering.

[19]Institusjonsbegrepet er et av de mest brukte i sosiologien, og har mange betydninger. Det brukes her i vid, tradisjonell betydning. En institusjon knytter sammen formell og uformell organisasjon, normer og tradisjoner rundt en sentral samfunnsfunksjon. Institusjonen kan bestå selv om innholdet endres radikalt. Den journalistiske institusjon omfatter både mediene, alle som arbeider i dem, de ulike yrkeskodeksene og tradisjonene, fagforeningene, faginstituttene osv.

[20] Dette er et av hovedpoengene til Pierre Bourdieu i hans Om fjernsynet, Oslo 1998.

[21] Naturtilstanden er den tilstanden som naturrettsfilosofene tenkte seg at menneskene levde i, hvis man kunne tenke seg at alle menneskeskapte lover og regler var opphevet. På folkemunne tilsvarer det omtrent «da vi levde i trærne».

[22] Dette gjelder de store radio- og fjernsynsstasjonene og de såkalte riksavisene. Lokalavisene er sterkere knyttet til lokalsamfunnet gjennom uformelle sosiale organisasjoner. Både redaktører og journalister møter sine lesere på gata hver dag.