Runar Døvings falske kronikk

Magne Lindholms hjemmeside

2009.05.28. Provokasjon og troverdighet

Runar Døvings falske kronikk

Det begynner med et falskneri.

Lørdag 7.02.2009 publiserte Dagbladet en kronikk med tittelen ”Reklamen vil redde oss”. Forfatteren hevdet at finansministerens krisepakke, som var utløst av finanskrisa, tok tak i problemene fra feil ende. I stedet for å støtte bankene, burde staten støtte reklamebransjen. Bare på denne måten kunne man øke forbruket, og få økonomien på beina igjen. Kronikken var signert den kjente reklamemannen Kjetil Try.[1]

Problemet var bare at kronikken ikke var skrevet av Try. Den var en parodi, skrevet av den profilerte professoren og debattanten Runar Døving, og rektor Trond Blindheim som begge jobber på Markedshøyskolen i Oslo. Formålet var å skape debatt om forbrukersamfunnet under finanskrisa. De hadde ikke bare oppgitt falsk navn. Døving hadde også opprettet en fiktiv epostkonto i Trys navn, for å gjøre bløffen vanskeligere å gjennomskue.

Bløffen vakte stor oppmerksomhet i dagene derpå. Døving ble raskt utpekt som hovedmannen. Han ble intervjuet i flere aviser , og beklaget raskt at han opptrådte under falskt navn. Årsaken til beklagelsen var at debatten slett ikke dreide seg om forbrukersamfunnet, men utelukkende om hans person.

Reaksjonen fra pressen var kontant. I tillegg til å slå opp falskneriet som en stor sak, strammet både Aftenposten og Dagbladet inn sine rutiner for å sjekke innsenderes identitet. Dagens Næringsliv reagerte ved å frata Døving rollen som profilert kommentator i avisen med umiddelbar virkning.[2]

12.02.09 tok saken en ny vending. Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Per Anders Madsen, skrev en kommentar med tittelen ”Takk til Runar Døving”.[3] Tittelen var ironisk ment, men Madsen gikk raskt over til å bli alvorlig. Madsen takket Døving fordi han hadde skapt en mulighet til å minne om journalistikkens forhold til leserne. Madsen skrev: ”Det er nesten pinlig å måtte minne om det, men all journalistikk bygger på en kontrakt med leserne. En nyhetsartikkel skal være sannferdig. En lederartikkel uttrykker avisens mening. Et debattinnlegg er skrevet av den personen som har signert det. (…)

Det er fullt mulig å kludre med disse kontraktene, slik Døving gjorde. Men det er ikke mulig å gjøre det uten at avisen ubønnhørlig mister tillit og troverdighet.”[4]

Med denne kommentaren hadde Madsen brukt Døvings provokasjon som påskudd for å reise en helt annen debatt, om pressens troverdighet. Dette er også utgangspunktet for denne artikkelen: Hvorfor er troverdighet så viktig for pressen? Hvilken sammenheng er det mellom pressens ønske om tillit og troverdighet, og den journalistiske profesjonens rolle i samfunnet?

I journalistfaget er det en sterk kopling mellom retoriske strategier og profesjonens politiske plassering i samfunnet. Spørsmålene blir derfor belyst ut fra en kombinasjon av retorisk teori og profesjonsteori.

Leserkontrakten


Madsen bygger på et treleddet resonnement om troverdighet.

Det grunnleggende premisset er velkjent i litteraturteorien: All skriftlig kommunikasjon bygger på en kontrakt med leserne. Denne kontrakten bygger på sedvane, og kan signaliseres gjennom innebygde tegn som sjanger, stil og ordvalg. Vi kjenner igjen en tekst på formen, og tolker den ut fra vår kunnskap om sjangeren. Ironiske tekster signaliserer sin status gjennom signaler som sjangerbrudd eller manglende indre konsistens (Muecke 1982:70). Signalene kan også ligge i tekstens kontekst, som den sosiale sammenhengen den blir presentert i, mediets egenart, i overskrifter eller typografisk utstyr. En petit ble opprinnelig satt med mindre typer enn normalt i avisen, og ble derfor lest på en annen måte enn nyhetsmeldingene.

Denne typen kontrakt er altså ikke en avtale mellom personer. Den etableres ved at teksten skrives inn i en serie tekstlige konvensjoner, som igjen fungerer som tolkningsanvisning for leseren.

Det ligger en tvetydighet i Madsens ordbruk. Sannferdighet og sannhet er ikke det samme. Ordet sannferdig betyr ”som holder seg til sannheten”. Sannferdighet er en menneskelig egenskap, som vi tilskriver en person på grunnlag av vår erfaring med personen. En sannferdig person kan godt komme med gale opplysninger i god tro, og fortsatt bli oppfattet som sannferdig. Det er opp til publikum å avgjøre om feilene er så alvorlige at personen ikke lenger er sannferdig. En nyhetsartikkel kan ikke være sannferdig. Den er en tekst, som kan inneholde påstander som er sanne eller usanne. En påstand blir ikke sannere av at den er framsatt i god tro. Men en tekst i et nyhetsmedium er alltid skrevet og distribuert av mennesker, som kan regnes som mer eller mindre sannferdige.

Det er også uklart hva slags kontrakt Madsen viser til når han skriver at en nyhetsartikkel skal være sannferdig, og fyller ut med eksempler på redaksjonell praksis. I Madsens resonnement er det uklart om det er teksten, en person (journalisten), eller avisen som organisasjon som er leserens kontraktspartner. Ser man hele kommentaren under ett, er det en rimelig tolkning at det er avisen som organisasjon som er kontraktspartneren, selv om han skriver at det er nyhetsartikkelen som skal være sannferdig. Som vi skal se, åpner denne lille tvetydigheten en sprekk i argumentasjonen, og den leder oss ned til konfliktens kjerne.

Madsens videre resonnement er klart og ukontroversielt: hvis kontraktspartneren (nyheten, journalisten eller avisen som organisasjon) er sannferdig, vil vedkommende instans samtidig bli oppfattet som troverdig av publikum. Dette vil igjen skape tillit til mediet.

Døvings avvisning av leserkontrakten


15.02.2009 svarte Døving med et innlegg med tittelen ”Illusjonen om sannhet”.[5] I tilsvaret gjentok han at han heller skulle valgt psevdonym, men ut over dette beklaget han ingen ting . I stedet benyttet han anledningen til starte en ny diskusjon. Denne gangen skrev han ikke om forbrukersamfunnet, men om Madsens erklæringer om pressens troverdighet. Han kritiserte kommentatoren for å blåse seg opp til selvhøytidelighetens uante høyder. Pressen var slett ikke sannferdig, i følge Døving. Derfor var det heller ingen grunn til å ta alvorlig det som sto i avisen, heller ikke det som sto om ham selv:

”For oss forskere som velger å si ja til journalister, er det umulig å ta oss selv høytidelig. Det blir derfor ironisk at pressen selv gjør det. Jeg bryr meg lite om hvordan jeg fremstår, og om vil noen bruke mitt navn; vær så god. Jeg er sitert på massevis av meninger jeg ikke står inne for uansett.

Det finnes svært mange gode og etterrettelige journalister, men avisene forvalter sine egne kriterier på en måte som ikke gir rett til patos.”

Døving hevder i sitt innlegg at den kontrakten om sannferdighet som Madsen påberoper seg er en illusjon. Her bruker han sin egen erfaring som kilde for journalister, og lister opp ikke mindre enn seks typer tillitsbrudd mellom intervjuobjekt og journalist:

1. Direkte feilsitering.

2. Selektiv sitering, der journalisten bare sitere det spektakulære, selv om forskeren har forsøkt å forklare en komplisert sammenheng.

3. Sitat fra en forsker som henviser til andre som har bedre greie på sakene, men likevel blir sitert som ekspert på saken.

4. Såkalt ”Deskinformasjon”, dvs. når journalisten har gjort en god jobb, mens desken har laget vridde titler og billedtekster som siden danner et feilaktig debattgrunnlag.[6]

5. Når journalister overtar kildens synspunkter og framstiller dem som sine, mens de stammer fra et intervjuobjekt. I følge Døving skjer dette særlig i fjernsynet.

6. Sitatjakt. Døving beskriver det slik: ”Da har journalisten allerede bestemt seg for hvordan saken skal vinkles, men trenger en autoritativ bekreftelse (journalistikk skal jo i prinsippet ikke ha egne meninger i reportasje eller nyhets form). De ringer til en forsker og intervjuer lenge til de får akkurat den uttalelsen de ønsker og trykker bare den. Og etterpå kan de si ”Det var jo det du sa” ”.

Det ligger implisitt i hans resonnement at når intervjuobjektet blir galt gjengitt, har man heller ingen grunn til å stole på journalisten.

Døving avslutter sitt innlegg med et håp om at færre vil stole på det som står i avisen:

”Hvis kronikken har fått flere til å miste tilliten til pressens sannhetsbegrep er det bra for den kritiske tanke. Alle burde vite at informasjon som i sitats form skal komme fra kildens munn, sannsynligvis er fordreide varianter av journalistens meninger, halvsannheter tatt ut av kontekst og blåst opp av kommersielle interesser.”

Døving må mene at tillitsbruddet er uopprettelig, for han konkluderer med den totale relativisering: ”Jeg bryr meg lite om hvordan jeg fremstår, og om vil noen bruke mitt navn; vær så god. Jeg er sitert på massevis av meninger jeg ikke står inne for uansett. ” Der sannheten har gått tapt, står bare en posering med postmoderne preg igjen som alternativ.

Døvings beskyldninger, som kom etter Madsens kommentar, er svært alvorlige. Men om vi ser bort fra ett ironiserende leserinnlegg i Aftenposten[7] ble kritikken stående ukommentert.

Hva er troverdighet?
Troverdighet er en egenskap ved den talende eller skrivende, som tilskrives ham eller henne fra publikum. Troverdigheten skaper grunnlag for tillit. Denne prosessen kan også virke motsatt vei: Hvis man har tillit til noen, er det lettere å anse vedkommende for troverdig. Det er derfor ikke mulig å sette opp noe klart skille mellom fenomenene tillit og troverdighet. Begrepene overlapper hverandre, og hva som regnes som årsak og virkning avhenger av betrakterens synsvinkel. Årsaken til at det er slik, er at de fleste ytrer seg flere ganger. Erfaringene fra de ulike kommunikasjonssituasjonene påvirker hverandre.

Den som er troverdig, kan lettere få anerkjent sine utsagn som sanne, enn en som ikke er troverdig. Den troverdiges påstand blir behandlet som om den er sann, selv om det ikke er ført sannhetsbevis for den. Det er dette som gjør troverdighet til en verdifull størrelse.

Troverdighet er en av de sentrale størrelsene i retorikken. Dette henger sammen med at retorikken analyserer en praksis hvor man ikke opererer med sannheter, men med sannsynligheter (Kjeldsen 2006:173). Aristoteles påpeker i ”Retorikken” at man ikke kan bruke vitenskapelig resonnementer i taler. Da vil talen bli en forelesning, og ”det er noe som ikke lar seg anvende; man må basere sine beviser og sin argumentasjon på allment aksepterte oppfatninger.” (Aristoteles og Eide 2006:24).

En taler er derfor henvist til å bruke enthymemer. Et enthymem er en logisk slutning som er bygd opp som en syllogisme. Men i motsetning til syllogismen er enthymemet ingen sikker slutning. Det har færre premisser enn syllogismen, slik at det er ufullstendig. Premissene kan også være usikre, bygd på antakelser eller sedvane. ”Enthymemene bygger på sannsynligheter og indikasjoner” (Aristoteles og Eide 2006:31).

Dette er grunnlaget for at Aristoteles setter opp sin kjente liste bevismidler i tre punkter:

1. Talerens personlige karakter (etos).

2. Den følelsesmessige tilstanden tilhøreren settes i (patos)

3. Argumentasjonens beviskraft (logos).


Under talen etablerer taleren sitt ethos ved å gi tilhøreren et inntrykk av talerens personlige karakter. Taleren må også vekke følelser, samtidig som han må bruke overbevisende argumenter. Alle disse elementene virker selvfølgelig sammen. Den som har gode argumenter, vil få et styrket ethos gjennom dette. Forholdet mellom ethos og troverdighet er likevel grunnleggende: ”Talerens karakter gjør sin virkning når talen fremføres slik at den gjør taleren troverdig.” (s 27)

Aristoteles trekker ikke inn publikums tidligere erfaringer med taleren. Han beskriver troverdighet som noe som etableres under selve talen. I romersk retorikk var dette imidlertid et viktig poeng. I sin retorikk inkluderer Cicero de tidligere inntrykkene publikum har av talerens karakter i diskusjonen av troverdighet (Kjeldsen 2006:117).

Det er innlysende at publikums tidligere erfaringer med mediene og de personene som opptrer der må stå sentralt i moderne medieretorikk. Nesten alle massemedier er sykliske industriprodukter, der hver nye utgave er nummer i en serie.[8] Ytringene vil derfor bli lest, sett eller hørt i lys av de foregående, og påvirker tolkningen av de som følger etter. Ethos blir ikke etablert bare under den ene ytringen, men i en kontinuerlig prosess under medieforbruket. Siden ethos består av mottakernes holdning til avsenderen, ligger den heller ikke fast. Den justeres kontinuerlig under kommunikasjonen.

Etos bygges opp av mange dimensjoner. Jens Kjeldsen sammenfatter dette slik:” (..) i streng teoretisk forstand handler ethos om mottagernes vurdering av avsenderens troverdighet. Ethos representerer oppfatningen av en persons karakter (dyd), kompetanse (forstandighet) og velvilje overfor tilhørerne” (Kjeldsen 2006:118) Hvis vi skal følge Kjeldsens syn, vil det si at troverdighet og ethos faller sammen.

Troverdighet er altså en sammensatt størrelse. Den bygger ikke bare på hva som blir sagt, men også på hvordan taleren ter seg, og hvordan han eller hun ser ut. Samtidig reforhandles den kontinuerlig.[9] Den avsenderen som tillegges troverdighet kan være alt fra en enkeltperson, til en gruppe mennesker, en avis, et mediekonsern eller en yrkesgruppe. Alle disse kan tillegges en etos. Det betyr at troverdighet er et uhyre komplekst fenomen.

Sannferdighet er en viktig forutsetning for troverdighet. Den som snakker usant, kan rasere sin troverdighet på svært kort tid.

Etos kan ikke etableres eller vedlikeholdes på samme vis av alle ulike typer avsenderne og i alle situasjoner. Den klassiske retorikken har konsentrert seg om den enslige taleren som skal overtale eller overbevise en forsamling gjennom en muntlig framstilling. Moderne medier er derimot fylt av tekster festet til et medium som papir, høyttaler eller skjerm, som produseres av byråkratiske organisasjoner og spres etter en industriell modell. Tekstbegrepet må i denne sammenhengen forstås vidt, slik at det omfatter film og lydproduksjoner.

Den byråkratiske medieindustrien må følge en annen strategi for å bevare sin ethos enn den personlige taleren kan gjøre. Strategien for etosoppbygging består i utgangspunktet av regler og rutiner. Samtidig velger moderne medier nesten alltid å la seg fronte av individer med en personlig profil, ved å eksponere profilerte TV-personligheter og journalister med navn og byline påført hver artikkel. Den personlige appellen til mediepersonligheten skal på denne måten smitte over på medieorganisasjonen. Dette gir medienes retoriske strategi et tvetydig preg. Den bygger opp mediepersonlighetens etos, samtidig som den byråkratiske medieorganisasjonen vokter sitt institusjonelle ethos på byråkratisk vis. Dette gjør det ekstra viktig for institusjonen å sosialisere medarbeiderne, og innføre strenge rutiner og prosedyrer som ikke må fravikes, til tross for at det er nødvendig å tillate en stor grad av personlig variasjon innenfor disse rammene.

Troverdighet i presseetikken
Presseetiske kodekser kan beskrives som formaliserte regler for å opprettholde den journalistiske profesjonens etos, slik at den oppfattes som troverdig. Dette kommer klart fram i den norske pressens etiske kodeks Vær Varsom-plakaten. I den versjonen som gjelder i dag, er troverdighet nevnt fire steder[10]. De tre første av disse punktene står i avsnittet om journalistiske arbeidsformer, som altså gjelder fasen før publisering:

”Punkt 2.2: Den enkelte redaksjon og den enkelte medarbeider må verne om sin integritet og troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre grunner vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold.”

I dette punktet slås det fast en uavhengighetsnorm. Det sentrale punkt er at journalisten skal gjøre sine vurderinger på et uavhengig grunnlag. Uavhengigheten skal gjelde både personlig og for redaksjonen. Forholdet mellom årsak og virkning er riktignok litt uklart. Ut fra formuleringen kan det virke som om troverdighet fører til uavhengighet, og ikke omvendt, men her har man øyensynlig fulgt prinsippet om at det som anses som viktigst skal nevnes først. Idealet om den frie, uavhengige redaksjon og medarbeider styrker alle de tre etosforsterkende egenskapene dyd, forstandighet og velvilje overfor publikum. Det siste fortjener en kommentar. I moderne journalistideologi beskrives publikum som journalistenes egentlige oppdragsgivere. Dette kalles ofte ”Public journalism”(Mencher 2003:xii) Journalistene holder seg altså med en selvoppfatning om at de egentlig ikke arbeider for de eierne som har ansatt dem og betaler dem lønn. De henviser i stedet til det såkalte samfunnsoppdraget, og er til for mediebrukerne. For å opprettholde en slik forestilling må de dyrke forestillingen om redaksjonell og personlig uavhengighet. Den redaksjonelle avhengigheten er forsterket av den såkalte Redaktørplakaten, som nå også er lovfestet.[11]

”Punkt 2.3: Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. Vis åpenhet om forhold som kan påvirke redaksjonelle medarbeideres habilitet.”

Dette punktet slår fast en habilitetsnorm, som kan betraktes som en presisering av uavhengighetsnormen på individnivå. Journalister skal ikke ha verv som binder deres journalistiske skjønn.

”Punkt 2.6: Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold. Avvis også reklame som tar sikte på å etterligne eller utnytte et redaksjonelt produkt, og som bidrar til å svekke tilliten til den redaksjonelle troverdighet og pressens uavhengighet.”

Pressens økonomi bygger alt overveiende på annonser. Faren for at annonsørene skal påvirke stoffvalg og vurdering er velkjent. Dette skal avskjæres gjennom forbudet mot tekstreklame. Dette er også en paradoksal konstruksjon. I gratismedier er det annonsørene som er mediets kunder, som kjøper den oppmerksomheten mediet klarer å samle inn hos publikum. Også i betalte medier som aviser står annonsene for mellom 50 og 70 % av inntektene. I en abonnementsavis dekker abonnementet omtrent papir pluss distribusjonsutgifter. Når journalisten ikke skal la seg påvirke av annonsører, vil det si at hun avskjærer seg fra påvirkning fra den viktigste kunden.

Forbudet mot tekstreklame er likevel forståelig ut fra et retorisk perspektiv. Tekstreklame fører til samme nedbryting av ethos som enkeltpersoners dobbeltroller, men ved å innskjerpe dette på redaksjonsnivå er det organisasjonens ethos som skal beskyttes. Dette punktet blir betraktet som så viktig at det er omtalt i et eget profesjonsetisk dokument, Tekstreklameplakaten.[12]

Det siste punktet som nevner troverdighet står i avnittet om presentasjonsmåter, og dreier seg om fotografiet:

”4.11. Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.”

Å forkynne fotografiets troverdighet i den digitale tidsalder kan virke naivt. (Hausken 2008:126). Det blir likevel regnet som en journalistisk dyd å gjøre nettopp dette. Fotografiet skal virke som sannhetsbevis, eller i hvert fall som sannsynliggjører. Hvis bilder manipuleres skal dette markeres tydelig.

Fram til 2005 ble det også henvist til troverdighet i punkt 3.1, som innledet kapitlet om kildearbeid. Her het det: ”Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for å verne kildene.” Denne formuleringen ble moderert i 2005. Henvisningen til troverdighet ble tatt ut, og punktet ble endret til en formulering om at kildene som hovedregel skal identifiseres. Kodeksen inneholder ikke lenger noen påstand om hvordan slik identifisering virker.

I tillegg til de punktene som nevner ordet troverdighet, behandler en rekke av punktene spørsmål som berører troverdigheten, som for eksempel punkt 3.2, hvor det står at man skal kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. Dette er et påbud om sannferdighet.

Troverdighet som strategisk ressurs
Den lille opprydningen i punkt 3.1 kan tolkes som at iveren etter å kjempe for troverdighet som journalistisk kjerneverdi hadde nådd et metningspunkt i 2005. På dette tidspunktet hadde troverdighet har vært omtalt som et attråverdig journalistisk gode i flere tiår. Kampen for økt troverdighet var et sentralt element i den journalistenes selvstendighetsprosess som skjøt fart fra 1970-tallet i Norge, og som ofte er kalt ”etisk rensing” (Raaum 1999:48). Denne prosessen bærer de fleste av profesjonsbyggingens kjennetegn.

Koplingen mellom troverdighetsstrevet og profesjonsbyggingen ligger i journalistenes samfunnsoppdrag. Profesjoner er yrkesgrupper som etablerer et faktisk eller juridisk monopol på et sett arbeidsoppgaver, og for å legitimere dette er det nødvendig at de får gjennomslag for ideen om at de utfører et samfunnsoppdrag, som bare denne yrkesgruppa kan gjennomføre (Freidson 2001; Grimen 2008:148).

Mens mange av helsevesenets samfunnsoppdrag er knyttet til velferdssamfunnet, og derfor kan operasjonaliseres som et slags statsoppdrag, er journalistenes samfunnsoppdrag frikoplet fra omsorgsoppgaver.

Det kan diskuteres om journalistene i det hele tatt har noe samfunnsoppdrag (Oltedal 2007). Journalistisk virksomhet kan begrunnes negativt, som en liberal frihet. Ytringsfriheten har som konsekvens at man må tillate journalistikk. Den trenger ingen begrunnelse ut over dette. En slik tankegang legitimerer imidlertid ikke noen privilegert stilling, verken for journalistene som yrkesgruppe eller pressen som helhet.

Norsk presse nyter godt av en rekke privilegier. Mange av disse er formelle, som momsfritak, direkte pressestøtte, NRK-lisens, TV2s reklamemonopol, radio- og fjernsynskonsesjoner, selvdømmeordning, lovfestet redaktørfrihet, utvidet ytringsfrihet og rett til å skjule sine kilder. I tillegg nyter pressen godt av en rekke uformelle privilegier. Alt dette er så verdifullt at pressens organisasjoner har sett det som formålstjenlig å konstruere og søke aksept for et samfunnsoppdrag. Et samfunnsoppdrag må aksepteres av både befolkning og myndigheter for å forankres, men i forhold til politiske og økonomiske privilegier er myndighetenes aksept det avgjørende.

Pressen har valgt å la journalistenes utmynting av samfunnsoppdraget prege sin felles organisasjon. Eierbedriftenes organisasjon, Mediebedriftenes Landsforbund, er også medlem i Norsk Presseforbund. De ligger lavt med sine interesser. Presseforbundet lar journalistene fronte bransjeorganisasjonen, og forbundets meget aktive generalsekretærer argumenterer journalistisk (Bjerke 2009:73).

Norsk Presseforbund er en korporasjon, som samler både eiere og ansatte under samme paraply. Når journalistene har en privilegert posisjon i organisasjonen, i hvert fall i den ideologiske og etiske siden av virksomheten, kan dette ha sammenheng med at de er den eneste yrkesgruppa som kan produsere troverdighet. Verken eiere, markedsavdeling, trykkerier eller de som driver med distribusjon kan gjøre dette. De vil automatisk bli oppfattet som vanlige yrkesgrupper som drives av egeninteresse, og ikke kan påberope seg noe høyverdig samfunnsoppdrag. Aksjonærer, typografer og økonomer kan selvfølgelig oppføre seg ordentlig, men de må holdes i tømme gjennom reguleringer og avtaler. Ved å definere sin egen virksomhet som basert på et samfunnsoppdrag som er hevet over egeninteressen, fristiller journalistene seg fra denne typen mistanke.

Denne tankegangen har gamle røtter. Journalistene er preget av sin middelklasseposisjon, og slet lenge med å få etablert en yrkesorganisasjon. Da Norsk Journalistlag omsider var trygt etablert, samarbeidet det lenge nært med arbeidsgiverne. Laget fikk ikke etablert noen klar fagforeningsprofil før på slutten av 1950-tallet (Ottosen 2004:226). Det er ikke tilknyttet noen større arbeidstakerorganisasjon. En av de eldste konfliktlinjene i norsk journalistikk går mellom journalister og typografer, der typografene sto for en tradisjonell fagforeningspolitikk som journalistene sto fremmed overfor.

Fagforeningstradisjonen ble ikke akkurat styrket av at pressen var en partipresse. I den borgerlige pressen var det ikke populært å gå inn for sterke fagforeninger. I arbeiderpressen var det arbeiderbevegelsens organisasjoner som var arbeidsgivere. Det var også vanlig å pendle mellom presse og politikk, slik at journalister med organisatorisk talent hadde en tendens til å gå over i politikken. Det var altså både sosiale og organisatoriske tradisjoner som gjorde at journalistene hadde en tendens til å definere sin rolle mer eller mindre ut av samfunnets tradisjonelle klassekonflikter (Ottosen og Brenna 1996:248).

En slik rolle passer godt sammen med rollen som budbringer. Under partipressen var journalisten underordnet budbringer for partiets budskap. Journalisten hadde ikke myndighet til å vurdere partiets standpunktet på eget grunnlag. Etter partipressens fall ble journalistrollen radikalt omdefinert. Journalisten var fortsatt budbringeren, men forsto seg nå som en uavhengig informasjonsforvalter med et suverent skjønn.

Denne tilsynelatende frie stillingen, med et oppdrag som formidler av informasjon på profesjonell basis, var lettere å etablere for en yrkesgruppe som mente den sto mer eller mindre hevet over samfunnets klassedeling, da de skulle definere sin rolle på ny.

Samfunnsoppdraget konstrueres
En profesjons samfunnsoppdrag ligger sjelden klart og venter på å bli utført. Svært ofte blir det formulert av de som har lyst på jobben, som så søker oppslutning om sin fortolkning av situasjonen. Slik er det også med journalistene. Journalistenes klareste formulering av eget samfunnsoppdrag finner vi i første avsnitt i Vær Varsom-plakaten. Første punkt lyder: “Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.”

Journalistene tildeler seg selv en uunnværlig rolle i demokratiet, som forvaltere av tre friheter som er grunnleggende for demokratiet. En slik påstand må tas med en god klype salt. Hvis formuleringen i Vær Varsom-plakaten var den eneste riktige, var ikke Norge noe velfungerende demokrati før partipressen var avviklet på 1990-tallet.

Slike egenerklæringer er imidlertid ikke historieskriving. De er politiske proklamasjoner som skal legitimere konkrete ordninger. Den siterte påstanden har liten verdi hvis den ikke blir anerkjent av statsapparatet og det brede publikum.

Den offentlige sanksjoneringen av journalistikkens samfunnsoppdrag finner vi i offentlige dokumenter om mediepolitikk. I dag blir disse som regel ideologisk forankret i Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 2009. Den begrunner ytringsfriheten med tre hovedprinsipper: Sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet (Sejersted 1999:5). Sannhet nås gjennom en felles bruk av vår feilbarlige fornuft. Demokrati er avhengig av en fri, informert debatt. Autonomi gjelder individets frie meningsdannelse. Alle disse prosessene er avhengige av ytringsfrihet. Pressen er viktig for ytringsfriheten, både som utøver og arena.

Ytringsfrihetskommisjonens utredning la grunnlaget for en ny paragraf 100 i Grunnloven. Resonnementene i utredningen har siden ligget til grunn for all offentlig mediepolitikk, uansett regjering. I praktisk politikk blir pressen tillagt en rekke av de funksjonene som Ytringsfrihetskommisjonen behandlet på prinsipielt grunnlag. I St.meld. nr. 57 (2001) I ytringsfrihetens tjeneste beskrives mediene for eksempel som ”et institusjonalisert system for informasjonsformidling og samfunnsdebatt”.

Gjennom pressens egenpresentasjon og statsapparatets beskrivelser har partene etablert en felles politisk forståelse av pressens oppgaver. Pressens samfunnsoppdrag er anerkjent av staten, og dette legitimerer de mange privilegiene pressen nyter godt av. Hva befolkningen mener er mer uklart, men oppførselen i markedet kan tyde på anerkjennelse. Oppslutningen om NRK er stor, og avislesingen er svært høy.[13]

Det er imidlertid umulig for en fri presse å operere på grunnlag av et statsoppdrag. Både staten og pressens organisasjoner formulerer derfor pressens samfunnsoppdrag som en uavhengig institusjon med en tredelt funksjon: som informasjonskilde, kritisk etterprøver av myndigheter og andre makthavere, og som arena for samfunnsdebatt. Pressen framstilles ikke som statens tjener, men som en viktig del av demokratiets grunnlag.

I kraft av å inneha pressens ideologiske hegemoni, anerkjennes journalistenes påstand om at de spiller en nøkkelrolle i samfunnet. Et eksempel på dette er striden om opprettelsen av et statlig medieombud i 1996, som presseorganisasjonene vant ganske lett (Raaum 1999:128). Forestillingen om journalistenes særstilling brukes aktivt av journalistene selv, for å sikre seg en de facto jurisdiksjon på sitt arbeidsfelt. Av hensyn til ytringsfriheten er det umulig å innføre noen statlig autorisasjonsordning i det journalistiske feltet. Presseorganisasjonene er derimot nøye med selv å avgrense seg mot andre yrkesgrupper, som reklamefolk og informasjonsmedarbeidere. Den sistnevnte gruppa ble ekskludert fra Norsk Journalistlag i 1997 (Ottosen 2004:207). Informasjonsmedarbeidere arbeider med bundet mandat fra sine arbeidsgivere, og kan derfor ikke oppfattes som like troverdige som uavhengige journalister. Ved å legge vekt på denne distinksjonen markerer journalistene både uavhengighet og sin egen særstilling.

Den journalistiske profesjonsbyggingens bakgrunn
Journalistenes profesjonsbyggingsprosessen skjøt fart parallelt med at partipressen brøt sammen, og mediekonsernene overtok kontrollen over dagspressen. Den politiske institusjonen var i ferd med å gi fra seg kontrollen over en hel bransje. Denne typen endringer pleier å føre til endringer i systemet av profesjoner (Abbott 1988). Mens journalistene i partipressen ble betraktets om en form for agitatorer for politiske partier, måtte de nå etablere en ny rolle (Ottosen og Brenna 1996; Raaum 1999; Bastiansen 2006).

Denne nydefinerte rollen bygde på idealet om journalistisk uavhengighet. En slik journalistrolle trengte ikke bygges opp fra grunnen. Ved siden av det politiske stoffet drev også partiavisene med vanlig nyhetsreportasje, der de fortalte om trafikkulykker, branner og grønnsakspriser. Forbrukerjornalistikken vokste i takt med levestandarden på 1960- og 70-tallet.

Utviklingen var heller ikke lik i alle medier. De store venstreavisene slo inn på en uavhengig linje, etter hvert som misforholdet mellom Venstres dominerende regionaviser og det stadig krympende moderpartiet ble stadig mer skrikende. Det fantes også helt uavhengige nyhetsmedier. De viktigste var VG og NRK. VG hadde stått for en partiuavhengig journalistikk med borgerlig preg siden etableringen rett etter krigen. Etter at Aftenposten kjøpte avisen, og den var lagt om til tabloid, førte opplagsveksten til at VG ble en ledende kraft i den journalistiske utviklingen i Norge. VG ble Norges første riksavis (Eide 1995) .

Før VGs vekst var NRK vårt eneste riksdekkende medium. På grunn av kringkastingsmonopolet måtte det være partinøytralt. Etter innføringen av fjernsynet i 1960 utviklet medarbeidere der en uavhengig, pågående form for journalistikk (Bastiansen 2006). Dette skjedde i løpet av1960-tallet. Da partipressen begynte å rakne etter EF-avstemningen i 1972, var det ikke nødvendig å finne på så mye nytt. Journalistrollen kunne omdefineres gjennom en tyngdeforskyvning innenfor det journalistiske feltet.

Den viktigste inspirasjonen kan man imidlertid finne i amerikansk journalistikk. For å si det enkelt, kan man beskrive utviklingen av den moderne norske journalistikken etter 1972 som en bred implementering av den amerikanske objektivitetsnormen (Raaum 2003:70). Den amerikanske pressehistorikeren Michael Schudson beskriver denne slik:

”The objectivity norm guides journalist to separate facts from values and to report only the facts. Objective reporting is supposed to be cool, rather than emotional in tone. Objective reporting takes pains to represent fairly each leading side in a political controversy. According to the objectivity norm, journalists’ job consists of reporting something called ”news” without commenting on it, slanting it, or shaping its formulation in any way” s(Schudson 2005:19).

Objektivitetsnormen bygger på et skille mellom fakta og vurdering, som vi finner igjen i skillet mellom nyhet og kommentar i journalistenes sjangersystem. Dette har epistemologiske implikasjoner som viser normens slektskap med et positivistisk kunnskapssyn. Objektivitetsnormen tar heller ikke hensyn til at også informasjonsinnsamling er intensjonal. Den behandler fakta som ”rene”. Dette gjør det filosofiske grunnlaget for normen diskutabelt.

Objektivitetsnormen er også en balansenorm. Dette har vært omstridt. Balanse kan oppnås på flere måter. En av dem går ut på at begge eller alle parter i en konflikt skal få omtrent like mye dekning. Dette lå for eksempel til grunn for NRKs EF-dekning foran EF-avstemningen i 1972 . Dette prinsippet ble bestridt av de politiske partiene, som hevdet at dekningen da ikke tilsvarte fordelingen av standpunkter blant de politiske partiene. Dikotomiseringen av standpunktene ga Folkebevegelsen mot EF en større politisk tyngde enn den hadde i det politiske systemet. En balanse basert på partifordeling ville på sin side oppleves som skjev i forhold til folkemeningen (Bastiansen 2006). Dette eksemplet viser at en balansenorm ikke nødvendigvis blir nøytral.

En matematisk balansenorm undergraver også den journalistiske uavhengigheten, fordi journalisten reduseres til en passiv formidler som prioriterer ut fra andres relative styrke. I dag er det derfor en utbredt oppfatning at journalistisk balanse skal opprettes gjennom en uavhengig vurdering gjort av journalisten (Østlyngen og Øvrebø 1999:98). Det betyr at journalisten gjør en informert rimelighetsvurdering.

Når framstillingen bygger på journalistene rimelighetsvurdering, kan man spørre om det er riktig å bruke et ord som objektivitet om normen. Det ville være mer rimelig å kalle den en balanse- og saklighetsnorm. Men gjør man dette, mister normen den halvvitenskapelige auraen som betegnelsen objektivitet gir. Resultatet kan bli en svekket ethos for journalistene, med tilsvarende fall i troverdigheten.

Objektivitetsnormen er også en stilistisk norm. Reportasjen skal være nøytral i stil og tone. Nøytral stil er neppe en egenskap ved objektet selv. Denne delen av objektivitetsnormen uttrykker en retorisk strategi, som skal forsterke det inntrykket av vitenskapelig objektivitet som normen smykker seg med gjennom navnet.

Som denne lille gjennomgangen har vist, skal man ikke pirke mye i den journalistiske objektivitetsnormen før den framstår som problematisk. I en berømt artikkel fra 1972 karakteriserer Gaye Tuchman objektivitet som et strategisk ritual. Hun konkluderer med at de rutiniserte praksisene journalistene framhever som midler til å oppnå objektivitet, ikke kan etablere objektivitet. De må derimot regnes som strategier for å unngå kritikk.

For å oppfylle objektivitetsnormen griper journalistene til rutiniserte praksiser, i følge Tuchman. Det er de samme praksisene hun kaller ritualer. Tuchman knytter denne rituelle rutiniseringen eksplisitt til profesjonsteorien:

"Other professions and occupations equate objectivity with the ability to remain sufficiently impersonal to follow routine procedures appropriate to a specific case." (Tuchman 1972).

Retorisk strategi som fundament for profesjonsbygging
Journalistenes objektivitetsstrev ser ikke ut til å være en strategi for å skaffe sikker kunnskap. Det kan derimot beskrives som en retorisk strategi, som tar sikte på å bygge og vedlikeholde journalistenes og de journalistiske institusjonenes etos.

Journalistiske metoder kan bare frambringe kunnskap med større eller mindre grader av sannsynlighet. Derfor er journalistiske medier avhengige av å opparbeide troverdighet. Dette skjer gjennom rutiniserte praksiser. En grunn er at informasjonsinnsamlingen foregår innenfor et byråkratisk produksjonssystem. Samtidig er den journalistiske profesjonen avhengig av å etablere rutiner for å markere profesjonalitet, og ved å knytte seg til objektivitetsnormen blir også journalistikken forbundet med en positivisme det ikke er grunnlag for i deres egen praksis.

Journalistikken har ingen akademisk, forskningsbasert kunnskapsbase den kan hvile sin autoritet på. Lærebøker i journalistikk er som hovedregel rene metodebøker (Østlyngen og Øvrebø 1999; Mencher 2003). Bare ved å framheve metode, og gjennom rutinisering av praksisen, kan journalistene og de journalistiske institusjonene bygge opp den troverdigheten som er nødvendig for å gi inntrykk av at de oppfyller sin del av samfunnsoppdraget. Også yrkesetikken får et sterkt preg av å være en liste over foreskrevne metoder og rutiner.

Det mest problematiske elementet i journalistenes etosoppbygging er likevel at sannhetskravet ikke kan oppfylles. Dette problemet kan man nærme seg på ulikt vis. Ytringsfrihetskommisjonen innstilling er nøktern når det gjelder kravet til sannhet: Sannhet er noe man må arbeide seg fram mot i fellesskap, gjennom åpen, kritisk dialog. I kommisjonens univers er forbildet for denne prosessen den vitenskapelige debatten.

Pressen benytter seg ikke av vitenskapelig metoder, og har en annen tilnærming. Sannhet blir holdt oppe som en viktig verdi, men hva pressens representanter legger i begrepet forblir uklart. Som regel opererer pressens representanter med et sannhetsbegrep som bygger på korrespondansekriteriet: Informasjonen i et nyhetsmedium skal være korrekt, i den forstand at den skal kunne verifiseres ved hjelp av en konkret undersøkelse. Dette blir bekreftet i analyser av PFU-saker (Bjerke 2009:275). Problemet er at slik korrespondansesannhet bare kan etableres ved forholdsvis enkle faktapåstander. Påstander om komplekse sammenhenger i sosiale systemer kan vanskelig bekreftes gjennom korrespondanse.

Dette løser pressen på flere måter: Den ene er å innføre et skille mellom nyhet og kommentar, der nyheten skal presentere de verifiserbare faktapåstandene, og kommentaren de diskutable vurderingene. Den andre strategien går ut på å innføre rutiner for behandling av diskutable påstander. Det gjelder særlig kravet om samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett. Hvis metoden er god nok, blir også opplysningene gode nok.

De punktene journalister blir felt etter er:

1. Kravet om samtidig imøtegåelse (18 fellinger i 2008)

2. Kildekritikk og kontroll av opplysninger (14 fellinger i 2008)

3. saklighet og omtanke i presentasjon (12 fellinger i 2008) og

4. titler som går for langt (9 fellinger i 2008).

De øvrige punktene brukes til fellende uttalelser i 1 til 5 saker i året.[14]

Provokatørens sannhetskrav
Går vi tilbake til den opprinnelige disputten mellom Døving og Madsen, ser vi at sannhetskravet står i sentrum. Problemet er imidlertid at begge debattantene er uklare i sin omgang med sannhetsbegrepet. Madsen påstår ikke at det journalistene publiserer er sant. Han hevder derimot at journalistikken skal være sannferdig. Det vil si at journalistene er sannhetssøkende, etter beste evne. Samtidig forsikrer han leserne om at denne evnen skal bli enda bedre, og demonstrerer det ved å fortelle at de skal forbedre sine rutiner. Samtidig trekkes tolkningen av begrepet sannferdighet i retning av sannhet gjennom eksemplene. De dreier seg om identiteten til de som skriver i avisen, og dette er svært lett å verifisere. Ved å sjonglere med sannferdighetsbegrepet slik at det likner på et sannhetskrav, forsikrer Madsen leserne om at hans egen bransje er troverdig.

Døving på sin side er påfallende tvetydig. I utgangspunktet har han brutt med ethvert krav både om sannhet og sannferdighet, ved å publisere en artikkel under falsk navn. Han velger å utdype rollen som ironiker, og ender i en ren poseringsstrategi. Det er uviktig om han blir korrekt gjengitt i pressen, for pressen er ikke til å stole på uansett.

Det kan altså virke som om Døving ikke bryr seg om sannhet i det hele tatt. Slik er det likevel ikke. Han opererer med et strengere sannhetsbegrep enn Madsen. Mens Madsen skriver om sannferdighet og trekker det over mot sannhet, skriver Døving hovedsakelig om sannhet. Når han faller ned i den totale ironiens posisjon, er årsaken at norsk presse ikke praktiserer sannhetskrav som er strenge nok. Det siste innlegget har da også tittelen ”Illusjonen om sannhet”.

Også i sitt eneste positive eksempel opptrer Døving som provokatør. Den eneste avisen som får ros er VG. VG fungerer vanligvis som prügelknabe blant intellektuelle. Døving hevder derimot at VG er bedre enn alle andre aviser, også Aftenposten, som vanligvis framstilles som Schibstedkonsernets seriøse flaggskip. VG har nemlig bedre rutiner: ”Offentligheten er dessverre ikke et særlig troverdig sted, kanskje med unntak av VG, som sender sitatsjekk uoppfordret, dobbeltsjekker om de har forstått saken riktig, og sender automatisk tilbud om tilsvar.”[15]

Her argumenterer Døving i samsvar med rådende journalistideologi, som framhever profesjonelle rutiner som den viktigste kilden til troverdighet. Siden VG praktiserer de beste rutinene, er VG også den mest troverdige avisen.[16] Det viser seg at også Døving svinger mellom å kreve sannferdighet og å kreve sannhet i sin argumentasjon, selv om han ligger nærmere et eksplisitt sannhetskrav enn Madsen gjør. Begge viderefører en utbredt tvetydighet i begrepsbruken, som preger hele det journalistiske feltet.

Døving bruker en kritisk strategi som er velkjent fra bohemers samfunnskritikk. Først bryter han et tabu og forkaster en norm, gjennom en handling med stor symbolverdi. Deretter proklamerer han i et ganske aggressivt verbalt utspill at normbruddet er legitimt, fordi det moralske universet han stiller seg utenfor er preget av dobbeltmoral. Det er den tilsynelatende amoralske utbryteren som målbærer den strengeste moralen.

Hvis Døving har rett
For pressen er en kritikk av Døvings type svært farlig. Hvis han har rett, vil det si at norsk presse ikke utfører det samfunnsoppdraget de selv hevder de har tatt på seg. En institusjon som er så lite troverdig at det ikke betyr noe om det den bringer er sant eller ikke, er et svakt fundament for folkestyret.

Hvis Døvings karakteristikker er korrekte, vil det si at norsk presse svindler til seg store beløp: NRKs lisensinntekter var på mer enn 3,5 milliarder i 2007, TV 2s reklameinntekter (som bygger på reklamemonopol) var samme år på snaut 2,5 milliarder, den direkte pressestøtten var på ca 250 millioner, og momsfritaket for aviser er anslått til en verdi på ca 1,2 milliarder pr. år.[17] Det meste av dette er midler som tilfaller pressen på grunn av politiske vedtak. Da disse ordningene ble opprettet hadde de ulike begrunnelser knyttet til begivenheter i sin tid. I vår tids mediepolitikk er begrunnelsene synkronisert, gjennom ulike mediemeldinger og Medietilsynets virksomhet. I dag bygger all norsk mediepolitikk på en politisk tolkning av journalistikkens samfunnsoppdrag. Denne bygger igjen på ulike operasjonaliseringer av Ytringsfrihetskommisjonens beskrivelse av den demokratiske offentligheten. Pressen nyter altså godt av et omfattende politisk/økonomisk kontraktforhold, som bygger på den offentlige fortolkningen av samfunnsoppdraget.

I tillegg til de nevnte beløpene nyter pressen godt av mer uformell sosiale privilegier, som det både er umulig og unyttig å tallfeste i kroner og øre. Disse trenger ikke nødvendigvis være knyttet til noen forestilling om et samfunnsoppdrag. De kan like gjerne legitimeres ved at publikum synes det er morsomt å bruke massemedier.

Pressens politiske og organisatoriske autonomi, og den utstrakte beskyttelsen mot inngrep fra politi og rettsvesen, hviler derimot tungt på samfunnsoppdraget. Hvis pressen ikke oppfylle sin del av samfunnsoppdraget, kommer det som regel framstøt for å redusere pressens frihet og indre selvstyre. Arbeiderpartiet har stått bak forslag om medieombud både i 1996 (Raaum 1999:128)og 2008,[18] og i begge tilfellene var begrunnelsen pressens manglende seriøsitet. Begge forslagene ble effektivt avverget av pressens organisasjoner da de kom. Hvis Døvings synspunkter skulle bli utbredt, vil det igjen dukke opp liknende forslag. Det vil da ikke være like lett for pressen å avverge dem.

En slik utvikling ville blitt et sterkt tilbakeslag for den journalistiske profesjonen. En svekkelse av journalistenes troverdighet vil true journalistenes stilling, både som ideologisk førende yrkesgruppe i pressen, og i samfunnet som helhet. Nå vil nok mange si at journalistene selv undergraver sin troverdighet gjennom det de bringer til torgs hver dag. Det er ikke denne artikkelens oppgave å avgjøre om en slik påstand er riktig, eller om Døving har rett. Selv om en slik påstand var riktig, ville undergravingen ha liten virkning før den fikk juridiske eller politiske konsekvenser.

En provokasjon som Døvings kronikk og etterfølgende pressekritikk kan imidlertid bli truende hvis grunnlaget for enigheten er undergravd, fordi den skaper en rystelse. Pressens mottiltak mot Døving var derfor ytterst rasjonelle. De gikk ut på å nøytralisere provokasjonene. Ingen diskuterte innholdet i hans uttalelser, verken da han ironiserte over den rødgrønne regjeringens hyllest til forbrukersamfunnet, eller da han angrep pressen etterpå. I stedet satset man på å marginaliserte ham som debattant, fordi han opptrådte som provokatør. Ved først å peke utelukkende på falskneriet, ble han stemplet som en som hadde stilt seg selv utenfor det gode selskap og nullstilt i debatten.

I konfliktens neste fase ble Døving redusert til en størrelse under null. Han fikk bare være med som påskudd for å snakke om noe annet og viktigere. I den korte debattens andre fase vending forsikret Per Anders Madsen leserne om pressens troverdighet var sikret. Det eneste provokasjonen hadde utrettet, var å ryste en liten detalj enda litt bedre på plass. Pressen hadde nemlig forbedret de rutinene som skulle holde provokatører som Runar Døving ute fra spaltene i framtida.



Litteratur


Abbott, Andrew Delano (1988). The system of professions : an essay on the division of expert labor. Chicago, University of Chicago Press.
Aristoteles and Tormod Eide (2006). Retorikk. Oslo, Vidarforl.
Bastiansen, Henrik Grue (2006). Da avisene møtte TV : partipressen, politikken og fjernsynet 1960-1972. [Oslo], Det humanistiske fakultet Unipub.
Bjerke, Paul (2009). Refleks eller refleksjon?: en sosiologisk analyse av journalistisk profesjonsmoral. Oslo, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo. nr. 387: X, 458 s.
Eide, Martin (1995). Blod, sverte og gledestårer: VG, Verdens gang 1945-95. Oslo, Schibsted.
Freidson, Eliot (2001). Professionalism : the third logic. Cambridge, Polity Press.
Grimen, Harald (2008). Profesjon og profesjonsmoral. Oslo, Universitetsforl.: s. 144-160.
Hausken, Liv (2008). Bildebehandling og troverdighet. Digitale dilemmaer : nye medieformer, nye utfordringer. G. Enli and E. Skogerbø. Oslo, Gyldendal akademisk: 125-140.
Kjeldsen, Jens (2006). Retorikk i vår tid : en innføring i moderne retorisk teori. [Oslo], Spartacus.
Mencher, Melvin (2003). News reporting and writing. Boston, McGraw-Hill.
Muecke, D. C. (1982). Irony and the ironic. London ; New York, Methuen.
Oltedal, Audgunn (2007). Pressens "Blinde flekker": en seminarrapport. C. Jakobsen, A. Oltedal, R. Ottosen, S. Brurås and A.-M. Austenå. Oslo, Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag. 2007 nr. 17: 81 s.
Ottosen, Rune (2004). I journalistikkens grenseland journalistrollen mellom marked og idealer. Kristiansand, IJ-forl.
Ottosen, Rune and Åsta Brenna (1996). Fra fjærpenn til Internett journalister i organisasjon og samfunn. Oslo, Aschehoug I samarbeid med Norsk journalistlag.
Raaum, Odd (1999). Pressen er løs! fronter i journalistenes faglige frigjøring. Oslo, Pax.
Raaum, Odd (2003). Dressur i pressen : selvjustis i internasjonalt perspektiv. Oslo, Universitetsforl.
Schudson, Michael (2005). The Emergence of the Objectivity Norm in American Journalism. Diffusion of the news paradigm 1850-2000. S. Høyer and H. Pöttker. Göteborg, NORDICOM: 311 s.
Sejersted, Francis (1999). "Ytringsfrihed bør finde Sted": forslag til ny Grunnlov § 100 : utredning fra en kommisjon oppnevnt ved Kongelig resolusjon 26. august 1996 : avgitt til Justis- og politidepartementet 22. september 1999. Oslo, Statens forvaltningstjeneste, Statens trykning.
Tuchman, G. (1972). "Objectivity as Strategic Ritual: An Examination of Newsmen's Notions of Objectivity." American Journal of Sociology77(4): 660-679.
Østlyngen, Trine and Turid Øvrebø (1999). Journalistikk metode og fag. Oslo, Ad notam Gyldendal.

[1] http://www.dagbladet.no/kultur/2009/02/07/564873.html besøkt 26-02-2009

[2] http://www.kampanje.com/reklame/article415913.ece Besøkt 27-05-2009

[3] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/madsen/article2924816.ece besøkt 26-05-2009

[4] http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/madsen/article2924816.ece besøkt 26-02-2009

[5] Aftenposten Morgen 15.02.2009 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2926961.ece besøkt 26-05-2009

[6] For de som ikke kjenner arbeidsgangen i en avis er det nødvendig å fortelle hva ”desken” er. Desken er den avdelingen i sentralredaksjonen som skaper avisen som ferdig produkt, på grunnlag av det journalistene skriver. På desken sitter det erfarne journalister med fullmakt til å skrive om, beskjære og redigere journalistenes artikler. Det er desken som utstyrer artiklene med titler og billedtekst, og bestemmer layouten. Det er verd å merke seg at journalistene på desken vanligvis ikke er i direkte kontakt med kildene, slik journalistene har vært.

[7] Einar Øverenget: ”Blind Døving. Aftenposten 27.02. 2009 http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2951597.ece besøkt 27-05-2009

[8] Unntaket her er spillefilm, drama og romaner, som lanseres som enkeltverker. Men også her finner vi serietendenser, særlig i de sjangrene som ikke har statsstøtte.

[9] Forhandlingsformen her er som regel en form for taus forhandling. Slike forhandlinger skjer ved at en aktør gjør en handling, og fortsetter å gjøre liknende handlinger hvis den ikke blir møtt med sanksjoner. Andre arenaer for tause forhandlinger er språk og biltrafikk.

[10] Vær Varsom-plakaten ligger på Presseforbundets nettsider http://presse.no

[11] LOV 2008-06-13 nr 41: Lov om redaksjonell fridom i media http://www.lovdata.no/all/hl-20080613-041.html

[12] Både Redaktørplakaten og Tekstreklameplakaten ligger på http://presse.no/

[13] http://www.ssb.no/emner/07/02/30/medie/sa106/sa_106.pdf

[14] PFU behandler drøyt 250 klager hver år, og tallet er økende. Mange av klagene forkastes eller løses i minnelighet. I 2008 ble det skrevet uttalelser om 130 saker. Av disse var 57 fellende og 70 frifinnende. Fullstendig statistikk er tilgjengelig på http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Statistikk/

[15] Dette er stort sett deskrutiner. VGs redaksjon har noen av landets strengeste deskrutiner.

[16] Døving har utdypet dette synspunktet tidligere, i en artikkel i Prosa nr 6, 2005. http://www.prosa.no/historisk/artikkel.asp?ID=38besøkt 25-05-2009

[17] For anslag over momsfritak se http://www.kampanje.com/medier/article147381.ece besøkt 26-05-2009. Øvrige tall kommer fra Medietilsynets rapport Økonomisk utvikling i dagspresse, nettaviser og kringkasting 2003 – 2007 http://www.medietilsynet.no/Documents/Tema/Medieokonomi/081030_Økonomirapport.pdf besøkt 26-05-2009

[18] ”Giske ønsker medieombud” Kampanje 17.09.2008 http://www.kampanje.com/medier/article328803.ece besøkt 27-05-2009