Nyheten, fortellingen og årsaksloven

Magne Lindholms hjemmeside

2001 Nyheten, fortellingen og årsaksloven

Norsk Medietidsskrift nr 2, 2001
Nyhetene er en privilegert sjanger i norsk offentlighet. Nyhetene er ikke bare befolkningens viktigste informasjonskilde om politiske og sosiale forhold. Posisjonen blir aktivt opprettholdt av politiske og økonomiske privilegier, fra kildevern til momsfritak og pressestøtte. De mer uformelle privilegiene spenner fra nyhetsjournalistenes adgang til lukkete sosiale felt, til nyhetenes innmarsj i skolen. Nyhetsverdi er i ferd med å bli et premiss for at et fenomen skal få offentlig oppmerksomhet overhodet. Samtidig styrker nyhetene sin posisjon i det offentlige rom. På 1990-tallet ble nyhetstilbudet i norsk fjernsyn femdoblet (Rønning og Waldahl 2002).

Denne priviligerte stillingen er lett å forklare: Nyheter er populære. Videre blir nyhetene betraktet som en viktig informasjonsbærer. I et mediebilde som flommer over av billige underholdningsfiksjoner, er nyhetene medienes hovedkanal for det faktiske. Nyheter blir som regel vurdert som et tegn på seriøsitet.

Nyhetene sprer mer enn informasjon. Men informasjonen vurderes som det sentrale, i hvert fall av de som regulerer sjangeren. Nyhetsindustriens representanter framstiller det slik i Vær Varsom-plakatens første del: ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk.” (Vær Varsom-plakaten pkt. 1.2) De regulerende myndigheter stemmer i: ”Mediene utgjør i denne sammenheng et institusjonalisert system for informasjonsformidling og samfunnsdebatt.” (St.meld. nr. 57 (2000-2001), kap.1,1). Debatten er skilt ut i egne sjangre. Nyhetene står igjen med informasjonsoppgaven.

Nyhetsindustriens posisjon som faktaformidler må ikke bare ses i forhold til underholdningsfiksjonene. Den er også oppnådd ved at nyhetene har fortrengt andre former for faktaformidling, som referatet, det temabaserte radio- eller fjernsynsprogrammet og fagartikkelen.

Informasjonsfunksjonen er særlig viktig i politiske spørsmål. Her trekkes linjer til gamle dagers politiske pressesystem, og til demokratiets behov for en opplyst allmennhet. Det siste står sentralt i Ytringsfrihetskommisjonens resonnementer (NOU 199:27). Kommisjonen legger avgjørende vekt på informasjonsfriheten. Informasjonsfrihet likner mer en rettighet enn en frihet. Den består i medienes og befolkningens positivt definerte rett til vesentlig informasjon. Inspirert av Habermas´ offentlighetsteori definerer Ytringsfrihetskommisjonen en utvidet rolle for de offentlige myndigheter, som aktiv tilrettelegger:

”I ytringsfrihetsammenheng betyr dette at det offentliges forpliktelser er utvidet fra ikke å hindre frie ytringer til aktivt å tilrettelegge for en offentlig samtale og en fri informasjonsflyt” (NOU 1999:27:35)

Det offentlige skal legge til rette en infrastruktur som kan sikre både ytringsfrihet og informasjonsfrihet. Denne argumentasjonen følges opp i Mediemeldingens innledningskapitler (St.meld. nr. 57 (2000-2001).

Skal en slik informasjonsmessig infrastruktur bygge på vår nåværende mediestruktur og mediepolitikk, er det innlysende at nyhetsformidlingen må spille en nøkkelrolle. Det er derfor ingen liten oppgave som hviler på nyhetsformidlingens skuldre. Spørsmålet er om nyhetsjangeren er i stand til å bære den.

I denne artikkelen vil jeg diskutere nyhetens egenskaper som informasjonsbærer i et sjangerperspektiv, og tar utgangspunkt i nyheten som språklig representasjon. Begrepet språk defineres vidt, slik at det omfatter billedspråk og lydopptak. Sjangerbegrepet anvendes også vidt. Dermed mister vi mediespesifikke nyanser og fagrelaterte undersjangre. Dette kan forsvares med at et vidt nyhetsbegrep er i tråd med nyhetsindustriens egen styring av sjangeren. En av de mest interessante sidene ved nyhetene er nettopp at de har påfallende mange fellestrekk i ulike medier.

Videre forutsetter jeg at nyheten representerer et virkelig fenomen. Nyheten er sann, nokså sann, eller man må tro den er sann. Som hovedregel representerer den en hendelse.

Nyhetens janusansikt
Det er naturlig å begynne med det gamle spørsmålet: hva er en nyhet?

Det er ikke lett å finne et entydig svar. Søker man i litteraturen på feltet, virker det som om svaret blir unnveket. De fleste forfattere tar for gitt at man vet hva nyheter er. Det gjør de for så vidt rett i. Her er en typisk variant: ”Nyhet er et dagligdags ord som vi forbinder med informasjon om noe vi ikke visste fra før” (Allern 2000: 242). Etter slike mer eller mindre rituelle vendinger går man over til å drøfte nyhetens aspekter: komposisjonsprinsipper som den omvendte nyhetspyramiden (Gripsrud 1999:193 ff.), nyhetskriterier og andre utvalgsprosesser (Allern 2000), eller nyhetens sosiologiske funksjoner (Tuchman 1978). I en slik sammenheng er det korrekt å beskrive nyhetskyndighet som regelkunnskap (Eide 1992: 67). Det burde likevel være mulig å tegne et noe klarere bilde av selve gjenstandens karakter.

Den moderne nyheten har et splittet opphav. Den ene grenen i familietreet er opplysningstidens fornuftsdyrking. Den ligger til grunn for det såkalte objektivitetsidealet, der nyheten nærmest presenteres som vitenskapelige data. Familiens andre gren består av skillingsviser, sladder, eventyr, sagn, mysteriespill og religiøse traktater. Det er fortellinger alt sammen.

Denne splittelsen dukker opp igjen i vår dagers diskusjon om journalistisk form. Den dreier seg i stor grad om en åpenlys fortellingstruktur hører hjemme i nyhetsformidlingen. Fenomenet er registrert både under vignetten nyhetsdramaturgi (Eide og Hernæs1987, Hillesund 1996) og som en vending bort fra den omvendte nyhetspyramiden (Sand og Helland 1998, Ytreberg 2001).

Dette er ikke bare et spørsmål om formidlingsteknikker. Vi er vitne til en ideologisk strid med erkjennelsesteoretiske implikasjoner. De ulike variantene av nyhetsestetikken er også tegn. Disse tegnene markerer lojalitet til ulike kunnskapsregimer.

Diskusjonene om nyhetenes karakter er preget av en vakling mellom to posisjoner:

1. Nyheten er en type ren informasjon, som likner et vitenskapelig faktum.

2. Nyheten er en form for fortelling.

Vaklingen oppstår ved at disse to oppfatningene blandes i et uavklart forhold. I akademiske kretser er det vanlig å hevde at nyheter er fortellinger, men hvilke konsekvenser det fører med seg er ikke alltid like klart. (Hillesund 1996:26). I journalistmiljøet har man ikke for vane å uttale seg prinsipielt om slikt. Derfor er begge standpunkter representert: En moderne journalist framstiller seg gjerne som nyhetsforteller. Men samtidig framstilles fortellingen som noe som legges utenpå selve nyheten. Her er en typisk karakteristikk:

” I 90-årene nøyer ikke fjernsynsjournalister seg med å formidle nyheter. De har ambisjoner om å presentere nyhetene som fortellinger. Den tradisjonelle, avstandsbetraktende objektiviteten er forlatt til fordel for en tettere og mer subjektiv skildring. Den omvendte pyramideform som sorterte informasjon hierarkisk på basis av viktighet, er skiftet ut med fortellerstrukturer hvor saksforholdet tones ned, mens menneskene løftes frem.” (Sand og Helland 1998: 218).

Her framstiller forskerne Gunnar Sand og Knut Helland et utbredt standpunkt forbilledlig klart: Selve nyheten oppfattes som en mer eller mindre ren kjerne av informasjon, sortert etter fallende viktighet. Fortellingen er en dramatisk struktur som legges utenpå nyhetskjernen, og det er uklart hvor det ene slutter og det andre begynner. I sitatet ser det ut til at forskerne deler sine objekters oppfatninger.

Michael Schudson uttrykker noe liknende i artikkelen «The politics of Narrative form». Her skriver han: «News, as we imagine it in its ideal state, is all information, no form» (Schudson 1995:69).

Men Schudson (og hans akademiske publikum) vet selvfølgelig at heller ikke nyhetene lever i noen idealtilstand. I USA kalles en nyhet til og med en ”news story”: «But we, like the journalists themselves, will better understand our politics as well as our new media when we recognize the substantive message and substantial authority of narrative form» (Schudson 1995:71).

Også Schudson bekjenner seg til modellen med en informasjonskjerne, som er nyhetens egentlige innhold, omgitt av en fortelling, som er en ytre form. Som han sier, må man anerkjenne formens substansielle betydning. Men hvordan gjør man det? Det tier han om. Jeg velger å bruke de siterte forskerne paradigmatisk. De er representanter for en utbredt og tvetydig tenkemåte, som jeg vil polemisere mot.

Fortelling og årsakslov
Diskusjonen om nyhetens estetikk berører hvilke prinsipper vi skal bruke til å ordne og tolke vår erfaring. I vår moderne epoke kan dette sammenfattes som en strid mellom årsakslov og fortelling. I følge Lyotards klassiske studie Le Condition Postmoderne (Lyotard 1979/1986) har den vitenskapelige rasjonaliteten alltid vært i konflikt med fortellingen. Fortellingen er, i følge Lyotard, det tradisjonelle samfunns måte å ordne verden på.

Den vitenskapelige rasjonalismens store prosjekt har vært å fordrive fortellingen som ordnende prinsipp. Den skulle erstattes med årsaksloven, kombinert med pålitelige observasjoner. Dette var i stor grad en religiøs revolusjon, og en viktig del av bruddet med forestillingen om et menneskesentrert univers (Shapin 1999:29).

Dette skjedde blant annet ved at man fjernet tre av Aristoteles´ fire årsaksbegreper, og beholdt tingenes nødvendige opphav (causa efficiens) som eneste gyldige årsak. Man kunne ikke lenger argumentere teleologisk, med at noe skjedde for å oppfylle sitt endelige mål (causa finalis). For Aristoteles var dette den høyeste årsak.

Paradokset som Lyotard påpekte for tre tiår siden, er at den vitenskapelig framskrittstroen også var forankret i en fortelling, nemlig fortellingen om sannheten som menneskehetens frigjører. Fornuftens rike var en lomme av rasjonalitet inne i en enda større fortelling. Lyotards poeng var at den klassiske vitenskapens legitimitet svekkes når troen på de store fortellingene forvitrer,.

Dermed er et hegemoni brutt, og de små fortellingene gjenerobrer arenaer den vitenskapelige rasjonalismen har tapt. Det klareste eksemplet er kanskje den alternative medisinens helbredelseshistorier, som trenger inn på skolemedisinens felt. Men situasjonen er ikke entydig. Norsk fotball ble for eksempel erobret av Drillos rasjonalisme på idehistorisk overtid (Olsen, Semb, Larsen 1994).

Et slikt sammensatt bilde er typisk for vår moderne blandingskultur, som preges av at moderne og tradisjonalistiske elementer har smeltet sammen. Vår tvetydige oppfatning av nyhetenes karakter er et godt eksempel på dette.

Hva er så en fortelling? Jostein Gripsrud definerer en fortelling slik:

En fortelling er en framstilling av et menneskelig (eller menneskelignende) subjekt som har et prosjekt (vilje, ønske, begjær) og som gjennomlever en kjede av kausalt sammenhengende begivenheter. (Gripsrud1999:191)

Om dette ikke er direkte galt, er det i hvert fall misvisende. Årsaksloven er riktig nok et vesentlig element i fortellingen, for begivenhetenes orden blir framstilt som årsaksforhold. Men i fortellingen må de kausale sammenhengene pent underordne seg et prinsipp av en helt annen type: De må passe inn i et strengt regulert forløp, som er kulturelt bestemt. Årsakskjeder som bryter med skjemaet får fortellingen til å bryte sammen. De stenges ute, selv om logikken er aldri så god.

Fortellingens skjema kan være svært detaljert. Vladimir Propp satte opp 31 eventyrfunksjoner på grunnlag av russiske eventyr (Aarseth 1976). Skjemaet kan også tegnes som et grovt riss, som Tzvetan Todorovs Likevekt-ulikevekt-likevekt (Todorov 1977:88). Det er hevet over tvil at det eksisterer slike skjemaer, at de kan betraktes som varianter av hverandre, og at de er et vesentlig innslag i vår felles kulturelle kompetanse. Det er også verd å merke seg at fortellinger ikke er lineære, som vårt moderne tidsbegrep og fysiske årsakskjeder. Alle fortellingsskjemaer følger en buet eller sirkulær struktur, som viser fellestrekk med en syklisk tidsoppfatning. Uansett hvilket skjema sjangeren foreskriver eller forskeren bruker, er ikke en fortelling fullendt før likevekt er gjenopprettet. Vi kan derfor hevde at fortellingen er en struktur med klare teleologiske trekk. Siden den skildrer en utvikling, er fortellingens bue trukket ut til en spiral.

Fortellingens spiral er som regel bygd opp rundt faste rollefigurer. De gjennomgår deler av et obligatorisk handlingsmønster i en fastlagt rekkefølge: tyveriet eller mordet, fristelsen, heltedåden, tapet og belønningen. Disse handlingene gjør fortellingens forløp til en nøye regulert reise gjennom et kategorisystem. Dette kategorisystemet er knyttet til grunnleggende verdier i vår kultur: Det gode og det onde, normalitet og avvik, det avskyelige og det attråverdige.

Fortellingen ordner sansenes kaotiske inntrykk ved å knytte den til verdier og moralske kategorier. Det er dette som gjør det mulig for fortellingen å produsere mening (Gripsrud 1999: 192). Man kan betrakte fortellingen som et kognitivt skjema som former vår erkjennelse, siden nye erfaringer kan legges fortløpende inn i et etablert skjema. Men fortellingen er på ingen måte erfaringens form. Fortellingen er et skjema som ordner erfaringens kaos. Det er fullt mulig å ordne erfaringen på annet vis, slik for eksempel den vitenskapelige rasjonalismen gir et tilbud om. Samtidig er det klart at vi har en tendens til å tilpasse erfaringen, slik at vi erfarer det som passer inn i en orden vi alt har i hodet.

Tiden spiller en viktig rolle både i selve fortellingen og for fortellersituasjonen. I følge Asbjørn Aarseth er ”…det fortalte et temporalt avsluttet fenomen, lagt til en nær eller fjern fortid sett fra fortellertidspunktet” (Aarseth 1979:18). Fortelleren vet med andre ord hvordan det gikk i det han begynner å fortelle. Hvis en begivenhetsrekke gjengis samtidig som den skjer, kan vi kalle det en beskrivelse. En beskrivelse kan være samtidig eller fortidig, detaljert, lang, kort, springende, systematisk eller usystematisk, språklig eller matematisk. En beskrivelse er ikke en fortelling, for den er ikke bundet av fortellingens skjema.

All fortellingsteori opererer ikke med kravet om fortidighet. Men det er en fordel å opprettholde det, fordi det gjør fortellingsskjemaets teleologiske karakter tydelig. Fortelleren må vite hvordan det gikk før han begynner. Samtidig blir det mulig å skille mellom beskrivelse, fortelling og drama. Et drama utfolder seg nødvendigvis i samtid, selv om det kan formidle en fortelling. Hvis dette skal være mulig må dramaet være iscenesatt, som et teaterstykke eller en fotballkamp. Det kan også redigeres under formidlingen, som i en vellykket direktereportasje.

En fortelling kan ikke opphøyes til et gyldig ledd i en årsakskjede, selv om den er aldri så godt fortalt. Den vitenskapelige diskursen anerkjenner ikke fortellingens skjema som gyldig ordningsprinsipp[1]. Slutninger om årsak kan ikke underordnes kulturelle konvensjoner.

Teorier om årsaksforhold er også sterkt revirhevdende. Har man funnet én årsak, utelukker den alle konkurrerende årsaker. Fortellinger har derimot en tendens til å opptre i klynge, selv om de ikke stemmer helt overens. Bibelen og avisen er slike episke klynger.

Den som gir årsaksloven eksklusiv rett til å trekke sikre konklusjoner om hvordan verden henger sammen, setter samtidig ekstreme krav til datakvaliteten. Uten gode data blir enhver slutning ugyldig. Fortellingen har det lettere. Den aksepteres når den er godt fortalt.

Utsagn som disse bygger på en enkel rasjonalisme. I dag må de utfylles av kaosteori og andre forsøk på å forstå usikre relasjoner i uhåndterlige systemer, eller hermeneutikken symboltolkning. Men disse retningene har ikke opphevet årsakslovens frigjøring fra fortellingen. Kaosteorien er heller ikke omformet til folkelige ideologiske størrelser på samme måte som den klassiske mekanikken. Hvis en tenkemåte skal fungere som premiss for massemedienes virkemåte, må den omformes til folkelig forestillinger.

Er nyheten en fortelling?
Når man skal analysere nyhetene som språklig representasjon, må man spørre hvilken metode som er brukt for å skape representasjonen. Her fører Schudsons motsetningspar oss til en viktig motsetning. I hans ”rene” idealtilstand har nyheten en slående likhet med vitenskapelige data, helst slik man finner dem i naturforskernes tabeller. Vitenskapelige data er språklige representasjoner. Men de produseres ved hjelp av en rigid metode, nettopp fordi de skal ha så høy kvalitet at de kan brukes i et vitenskapelig resonnement. De skal brukes i et logisk system der årsaksloven er overordnet tolkningsprinsipp.

Den samme metodiske strengheten er ikke påkrevet når man lager historier. Og selv om kravet til faktisitiet og kildekritikk håndheves i redaksjonene, er det ennå ikke innført et metoderegime på linje med det vitenskapelige hos noen vanlig nyhetsprodusent.

Sammenlikner vi nyhetsproduksjon med vitenskapelig observasjon, ser vi at selv Schudsons rene idealnyhet ikke er produsert etter vitenskapelige metodekrav. Informasjonen er ikke systematisk samlet inn. Under publikasjonen blir det ikke redegjort for metoder eller teoretisk tilnærming, verken under innsamling, analyse eller presentasjon. Konkurransen det aktuelle nyhetsdøgnet avgjør om nyheten blir publisert i det hele tatt. Selv om informasjonen framsettes aldri så nøkternt, er det vanskelig å kontrollere sannhetsgehalten. Data og tolkning blir sjelden prøvet i et kvalifisert fagmiljø. De fleste nyheter blir rett og slett kassert, for neste dag kommer det nye nyheter.

Det er selvfølgelig mulig å betrakte nyhetene som mer eller mindre nøytrale beretninger. Men de har ikke en datakvalitet i nærheten av vitenskapelige observasjoner. Derfor er det umulig å basere sikre slutninger om årsakskjeder på nyhetsmeldinger. Ingen seriøse beslutningtakere tar heller avgjørelser på grunnlag av nyhetsmeldinger alene. Selv når nyheter formidler sann informasjon, som de ofte gjør, må sannhetsgehalten kontrolleres mot andre, mer pålitelige kilder. Det er betegnende at nyhetsmedienes sentrale verdi ikke er sannhet, men troverdighet.

Nyhetene passer derimot utmerket inn i fortellingens mønster. Nyhetsprodusentene leter etter avvik, uro eller normbrudd. Dette er det ustabile stadiet i ethvert fortellingsskjema. Tendenser blir nesten aldri nyheter, hvis de ikke topper seg i en nyhetsverdig hendelse.

Man kan også kjenne igjen elementer fra et mer detaljert fortellingsskjema i svært mange nyheter: konfliktorienteringen, personifiseringen, inndelingen i helter og skurker osv. Dette betraktes ofte som en dramatisering av en saklig nyhetskjerne. Men man kan også se det motsatt: slike elementer er en forutsetning for at et saksforhold blir funnet nyhetsverdig.

Vårt moderne live-fjernsyn kompliserer dette bildet når det formidler en samtidig hendelse fortløpende (Hjarvard 1995:333). Det bryter ut av den klassiske fortellersituasjonens forhold til tiden, og skifter hovedsjanger fra fortelling til drama. I reality-TV skjer noe av det samme på underholdningssiden. I live-fjernsynet kan man redde fortellersituasjonen ved å legge en mengde små fortellinger i fortid inn i forløpet, og beholde tidsforholdet på den måten. En annen løsning er å legge streng regi på forløpet, slik at det framstår som et drama i ekte samtid. Slik er det i sportssendinger, og i amerikanske myndigheters direktesendte pressekonferanser. Her oppstår det problemer med dramaturgien hvis det skjer noe uventet, som et attentat eller opptøyer på tribunene. Det interessante er at dette er nyheter i tradisjonell forstand. I direktesendingen skaper de store problemer[2].

Vi sitter igjen med to mulige svar på spørsmålet om nyhetenes karakter: Nyhetene kan være fortellinger, eller mer eller mindre vel funderte beretninger. Det er en viktig forskjell mellom disse to språklige representasjonene: Siden fortellingen knytter seg eksplisitt til et verdisystem, kan den produsere mening. En rent refererende beretning må innordnes i et ordnende og forklarende system for å gi mening. Den eier verken fortellingens ordnende kraft eller det vitenskapelige resonnementets alternative tolkningsmodeller. Hvis beretningen ikke trekkes mot et av disse alternativene vil den fungere som støy.

Min konklusjon er at nyheten er en fortelling. Svaret er ikke bare mer omstendelig enn vanlig. Det knytter nyheten til meningsproduksjonen og vårt mer eller mindre felles verdisystem. Det betyr at vi må avvise modellen der nyheten har en ”ren” informasjonskjerne, mens fortellingen er en ytre form.

Med en slik nyhetsoppfatning oppstår det et behov for å trekke et skille mellom nyheter og mer strukturert informasjon. Eksempler på dette er valutakurser og aksjekurser, eller Lotto- og tippekupongen. I motsetning til nyhetsmeldingene er denne informasjonen produsert og publisert med streng systematikk, og den har langt høyere informasjonskvalitet enn nyhetsmeldingene. Den fyller alle rimelige krav til «rene» nyheter slik Schudson beskrev dem. Men slike saksopplysninger i tabellform (som selvfølgelig også er en form) kan ikke gjøre krav på allmenn interesse. Når opplysninger skapes og presenteres som «ren» informasjon er de ikke lenger nyheter, selv om de publiseres i såkalte nyhetsmedier.

Fruktbarheten i å trekke et slikt skille bekreftes av informasjonsbedrifter som Reuters. De deler sitt tilbud i informasjonsprodukter (kursopplysninger og liknende informasjon), transaksjonsprodukter (finansoperasjoner) og medieprodukter (tradisjonelle nyheter). I 1995 dekket disse segmentene henholdsvis 69, 25 og 6 prosent av omsetningen (Bruun Andersen 2000). Det er liten tvil om hva Reuters kunder betrakter som mest verdifullt.

Hva skal man så si om de saklige nyhetene, som er bygd på god kildebruk, er saklig og nøytralt framstilt, og som har vist seg å har god informasjonskvalitet? Hvis de også er fortellinger, synes det ikke spesielt godt på overflaten. De må da være resultater av en form for estetisk reduksjonisme, der fortellingspreget er aktivt dempet. Det er god grunn til å hevde dette, med utgangspunkt i det såkalte objektivitetsidealet. Objektivitetsidealet dreier seg ikke hovedsakelig om produksjonform (selv om kildebruk er viktig), men om presentasjonsform: «…objectivity requires that reporting be dispassionate, cool, restrainedand careful. By that measure, all forms of sensationalism, use of loaded words, emotionalism or “color” i presentation are departures from neutrality and objectivity.» (McQuail1992:233) Med et slikt objektivitetsbegrep blir objektivitet en stil.

Nyhetenes utfyllingsretorikk
Hvis nyhetene er fortellinger i utgangspunktet, gir det liten mening å sette den omvendte nyhetspyramiden opp mot nyhetens fortellingskarakter (Ytreberg 2001). En nyhetspyramide er et komposisjonsprinsipp, og må regnes som susjett, mens en underliggende fortelling er fabel. I moderne tekster faller rekkefølgen på tekstoverflaten svært sjelden sammen med kronologien i fabelen (Gripsrud 1999: 199). Både i thrillere og Ibsens sene dramaer er leserens oppgave å rekonstruere kronologi og årsaksforhold på tvers av tekstens forløp. Den omvendte nyhetspyramidens kaotiske kronologi føyer seg pent inn i rekken av slike komposisjoner.

Samtidig får forsøk på å innordne nyhetene i narratologiens omfattende skjemaer lett et anstrengt preg. Den som leter etter Propps 31 eventyrfunksjoner i radioens morgenbulletin vil som regel finne gjentatte forekomster av halve eventyrfunksjon nummer ni: Ulykke eller mangel blir kjent. Helten oppfordres til å hjelpe. Så er det slutt.

Lengden er som kjent et sentralt kjennetegn ved nyhetsjangeren. En nyhet som ikke kan kortes ned til en eller kanskje to setninger, er lite vellykket. I såkalte seriøse nyheter består kortformen som regel av konstativer om saksforhold (Hillesund 1996:163). Men den kan også uttrykkes gjennom andre talehandlinger, som appeller og sitater. Det er typisk at man da har en tendens til å snakke om ”vinkling” eller ”dramaturgi”, og signaliserer at dette er et avvik.

Gaye Tuchman har beskrevet hvordan nyhetsproduksjon går ut på å beskjære fortellinger fra virkeligheten. Publikums oppgave blir da å rekonstruere hendelsen. Men de kan ikke legge inn de samme bitene som ble tatt bort (Tuchman 1978:190).

De som prøver å rekonstruere en faktisk hendelse ut fra dataene i nyhetsmeldinger, får store problemer. Man kan ane slike ambisjoner hos de som etterlyser bredere og mer detaljert nyhetsdekning, med bakgrunn og analyser (Postman 1985:188 ff).

Det er langt enklere å rekonstruere hendelsen ved å legge en kort nyhetsmelding inn i fortellingens skjema. Nyhetsmeldingen virker da som en utløsermekanisme, der fortellingens skjema gjør det lett å fylle ut resten av handlingen med helter, skurker, intrige og sluttmoral. Her er det verd å merke seg at det ikke er et faktisk hendelsesforløp som rekonstrueres, men fortellingsskjemaets reise gjennom verdikategorier. En rekonstruksjon ut fra fortellingsskjemaet plasserer den refererte hendelsen i fortolkerens moralske univers. Det er også vanskelig å skille mellom fortellingsskjemaet og hverdagserfaringen, siden de har felles ankerfeste i fortolkerens moralske univers.

Publikum får hjelp til denne dekodingen av nyhetsmediene, som ordner sine nyheter i et system av fast etablerte mønsterhistorier (Kjøller 1992). I norske nyheter møter vi stadig nye varianter av historien om finansduellen, om den feilbehandlete pasient, om den moderne Askeladden, om det grusomme ved å bo i et U-land, om gale kunstnere eller om hverdagshelten[3]. Opplysninger og konklusjoner fra én historie kan lett parallellforskyves til en ny. Mønsterhistoriene er konseptuelle modeller som håndterer sentrale temaer i samfunnet, og kopler dem til et verdiladet felt etter faste formler. Kolleksjonen av mønsterhistorier endrer seg kontinuerlig, og gir et bilde av periodens kollektive forestillinger.

Nyhetens utfyllingsretorikk er uhyre effektiv, fordi den gjør forbrukeren til medforfatter. Jo mer nøytralt utformet den lille fortellingsbrokken i nyhetsmeldingene er, jo mer selvstendig virker løsningen på rebusen. Leseren har tilsynelatende full frihet. Men nærmere analyse viser at slike tekster også er underlagt streng kontroll (Booth 1961).

Fortellingselementer som stilmarkør
I likhet med all annen litteratur er nyhetene delt i stillag. De kan deles inn i en høystil, en lavstil og et nokså tjukt lag av blandings- og mellomstiler. Stilleier er estetiske kategorier som opprettholdes i et samspill mellom publikums forventninger, ideologier og politiske maktforhold. Siden både stil og undersjangre har endret seg sterkt over tid (Roksvold 1997), skal jeg bare kommentere enkelte trekk ved dagens situasjon.

Nyhetenes høystil er preget av reell eller påstått høy informasjonskvalitet, et forholdsvis klart skille mellom nyhet og kommentar, lav språktemperatur og få tydelige eventyrfunksjoner. Denne stilen kan knyttes eksplisitt til det såkalte objektivitetsidealet. Tematisk grupperer nyhetenes høye stil seg rundt politikk, økonomi og byråkrati. Informasjonskvaliteten er høy, eller skal virke høy, og stilen kombineres med administrativ kvalitetssikring. Slik blir produktet kompatibelt med moderne administrasjonskultur.

Den journalistiske høystilen mimer en vitenskapelig tilnærmingsmåte. Slik slår man mange fluer i ett smekk: Man framhever egen seriøsitet ved å trekke veksler på vitenskapens opphøyde posisjon. Tekstene legger opp til en leserrolle der leseren inviteres til å innta en kjølig, vurderende posisjon. Dette er en populær variant av helterollen til den kritiske vitenskapsmann, som (i følge myten) tolker sine data i opphøyd interesseløshet. Samtidig demonstrerer man lojalitet til livsstilen til de intellektuelle sjikt i øvre middelklasse.

I lavstilen er kravet til informasjonskvalitet lavere. Verdidommene ligger i dagen. Det er få innslag fra vitenskap, høykultur og byråkrati, og mer hverdagsdramatikk. Språket er fargerikt, det kommenteres og dømmes åpent inne i selve nyhetsmeldingene, og eventyrfunksjonene vrimler. Den lave stil dominerer i medier som sikter seg inn på et politisk avmektig publikum. Den som åpner VG med Propp i hodet, vil svømme i funn.

Dette stilsystemet knytter seg eksplisitt til makt/avmaktforhold. Når norsk presse er mindre klassedelt enn i de flest andre europeiske land, ligger årsaken i geografiske og historiske forhold. Resultatet er at både presse og kringkasting har vært preget av en kompakt mellomstil. Men det pågår en markert segmentering i høystatus- og lavstatusmedier. De mest dramatiske enkeltepisodene har vært NRKs kanalprofilering i radio (1993) og fjernsyn (1996)[4]. Schibstedkonsernets aviskolleksjon Aftenposten og VG har vært segmentert i årtier. Dagbladets tabloidiseringsprosess var et spektakulært eksempel på forflytning innenfor stilskjemaet. Når det kan se ut som om den journalistiske lavstilen er på frammarsj i norsk offentlighet, henger dette nøye sammen med segmenteringen, som isolerer høystilen i nisjemedier.

Man kan innvende at økt bruk av faktaruter, sammen med nettjournalistikkens lenkestruktur bryter opp og motvirker nyhetsfortellingens episke struktur. Dette er bare delvis riktig. Fortellingen har alltid inneholdt saksopplysninger og lommer av kausalitet. Det endrer ikke fortellingspreget om disse skilles ut i egne ruter, men de kan fungere som grafiske livbøyer for det saklige elementet i mellomstilen. Nettjournalistikken formidler fortellinger på linje med de tradisjonelle mediene, men fortellingene blir kortere. Når historiebiten er fortalt og oppgaven gitt, presenteres linkene.

Et ideologisk maskineri
Det er på tide å antyde et svar på hva en nyhet er. Det faktiske, kortformen og det grunnleggende historiepreget er klart. Dette må utfylles med nyhetenes fascinasjon av avviket. Dermed sitter vi igjen med en funksjonell nyhetsdefinisjon: En nyhet er en kort fortellingsbit om et faktisk forhold fra det normales grenseland. Nyhetene forutsetter et normalitetsbegrep, både hos nyhetsprodusenten og nyhetsforbrukeren. Ved å rapportere om avvik sirkler de inn vår forestilling om det normale, uten å peke på det normale selv. Denne evnen til å behandle temaet normalitet kan forklare hvorfor nyhetene har en så imponerende fascinasjonskraft.

Nyhetsindustrien har bygd opp et kretsløp som forbruker enkelthistorier og konkret informasjon i voldsom fart. Kategorier og verdier er derimot abstrakte størrelser, og kan resirkuleres i systemet. Ved inngangen av hvert nyhetsdøgn blir de mest populære kategoriene ladet med ny, lokkende informasjon. Den kombinasjonen av nye informasjoner og etablerte kategorier som skaper størst resonans hos publikum, bygger seg opp i kretsløpet. Siden informasjonen skiftes ut fortløpende, er det kategorisystemet som forsterkes.

Man må derfor stille spørsmålet om det er riktig å betrakte nyhetskretsløpet som kanal for saksinformasjoner. Det virker mer treffende å beskrive det som et maskineri som sprer enkeltinformasjoner på de generelle kategorienes premisser. Den enkelte informasjonens oppgave er først og fremst å skape oppmerksomhet, mens medienes gjentatte formidling av abstrakte kategorier og verdistandpunkter er det viktigste over tid. Medienes kretsløp må derfor betraktes som et ideologisk maskineri[5]. Ideologiproduksjonen er en konsekvens av selve mediekretsløpets virkemåte. Den foregår selv om ingen sitter i redaksjonen og pønsker ut tradisjonelle politiske budskap. Ideologiproduksjonen ble på ingen måte avviklet med partipressen. Mediekonsernenes innmarsj ser imidlertid ut til å endre den ideologiske orienteringen.

Justering av doxa
Store deler av samfunnets ideologiske masse er uformulert. Denne ideologiske massen virker nettopp fordi den blir oppfattet som en selvfølgelig eller naturgitt del av tilværelsen. Det er dette Pierre Bourdieu kaller doxa, og Alfred Schutz kaller «things taken for granted»[6]. Doksiske forestillinger blir stadig viktigere når de klassiske ideologiene er på retur. Konkurransen mellom disse ideologiene førte til at ideologiske posisjoner ble eksplisitt formulert. Vår tids ”avideologisering” kan like gjerne kalles ideologisk deformulering.

Hvis doksiske forestillinger kommer opp i lyset blir de trukket ut av doxa og inn i diskusjonens univers. Der kan de diskuteres, endres, forkastes eller forbys. Et begrunnet standpunkt er ikke lenger en del av doxa. Det er en del av episteme.

Doksiske forestillinger provoseres ikke av analyse alene. Det er nok å vise fram en alternativ livsform for å trekke dem ut av mørket. Kapitalismens dynamikk, med symbolsk inflasjon, reisevirksomhet og kulturmøter fører til en uavbrutt provokasjon av doksiske forestillinger. De må bekreftes, repareres eller justeres kontinuerlig. Et slikt reparasjonsarbeid kan ikke være en del av et rasjonalistisk opplysningsprosjekt, for det bryter ned doxa. Her ser det ut til at den moderne nyhetsindustrien finner sitt marked, som den betjener ved hjelp av moralske eksempelhistorier.

Når man skal justere doxa er den moralske eksempelhistorien et perfekt virkemiddel. Doxa kan håndteres gjennom paralleller, uten å slippe selve den unevnelige forestillingen ut i lyset. Virkemåten kan sammenliknes med de magnetiske børstene man bruker til å pusse innsiden av vinduene i et akvarium fra utsiden. Nyhetsmedienes publikasjoner er fulle av moralske eksempelhistorier. De belyser spørsmålet om hvilke kategorier som er gyldige, om normer bør justeres eller grenser gås opp. Alt dette skjer implisitt. Samtidig er årsakskjedene er korte, slik at de kan passe inn i fortellingsskjemaet uten å sprenge det.

Når nyhetsformidlingen i de brede mediene sklir i retning av journalistisk lavstil, blir både nyhetenes fortellingspreg og moraliseringen mer åpenlys. Dette er selvfølgelig en markedstilpasning. Men samtidig er det et signal om at nyhetsindustrien beveger seg bort fra opplysningstradisjonens idealer. Vi er vitne til en ideologisk forskyvning med en markert tradisjonalistisk tendens. Segmenteringen av offentligheten fører samtidig til at informasjonskvalitet behandles som livsstilsymbol, på linje med klassisk musikk[7].

I en slik analyse blekner kritikken om at nyhetene savner perspektiv og sammenheng (Postman 1985). Det er en sterk indre sammenheng i nyhetsbildet. Men denne sammenhengen eksisterer ikke i nyhetstekstene selv. Den ligger inne i publikums hoder.

Den kontrollerte nyheten
Til tross for segmentering og sjangerdeling, tegner nyhetsindustrien fortsatt et påfallende felles nyhetsbilde. Nyhetenes standardisering stemmer dårlig med bildet av nyhetsindustrien som privat sektor i en dynamisk markedsøkonomi.

Sett fra et kulturteoretisk ståsted er en slik standardisering normal. Nyhetene er kanskje vårt samfunns mest utbredte rituelle tekster, og opptrer som bærere av sentrale verdier i samfunnet. Slike sjangre er underlagt sterk kontroll i alle samfunn. Vi må til kirkens liturgi og salmebøkene for å finne litterære tekster som er underlagt sterkere konformitetspress enn nyhetene. Det er vanskelig å markedstilpasse tekster som er sterkt knyttet til samfunnets normalitetsbegrep. Skal nyhetsdekningen endres, må det skje parallelt med en justering av begrepet om det normale.

En tvilsom informant
Det er antakelig helt andre sider ved nyhetene enn saksinformasjon som gjør dem populære. Det er ikke noe problem for de som bruker nyhetene. Men det skaper store problemer for de som ønsker å følge opp ideer som er beslektet med Ytringfrihetskommisjonens argumentasjon. Her tegnes det opp et idealbilde av frie, myndige samfunnsborgere som fyller det offentlige rom med diskusjoner om vesentlige spørsmål. Selv om man opererer med en feilbarlig fornuft, knyttes den diskusjonen som legitimerer hele vårt politiske system eksplisitt til en vitenskapelig diskurs: «Vitenskapen har vært, og er stadig, normsettende når det gjelder metoden for å nå frem til bedre innsikt gjennom meningsutveksling eller bruk av felles fornuft» (NOU 1999:27:52).

Slike utsagn kan leses som uttrykk for hva som skjer når man kombinerer politisk idealisme med kulturell naivitet. Vitenskapelige diskusjoner er ikke akkurat normen, verken på bussholdeplassen eller i etermedienes aktualitetsprogrammer. Særlig blir slike idealer problematiske når man skal virkeliggjøre dem i en offentlighet som er dominert av nyhetsmedier med knallharde mål for opplag, rating og inntjening.

Selvfølgelig finnes det miljøer som produserer nyheter med høy informasjonskvalitet. I et demokratisk perspektiv er det et problem at segmenteringen av mediemarkedet marginaliserer slike nyheter. Seriøse nyheter er også underlagt aktualitetens jernlov: Når et fenomen er blitt vanlig, omtales det ikke lenger. Selv om det er like viktig.

I følge denne artikkelens resonnement er det ikke journalistenes faglige integritet eller arbeidsrutiner som er hovedproblemet. Problemet ligger i nyhetssjangeren selv: Den iboende fortellingsstrukturen knytter nyhetene til et annet kunnskapsregime enn det vitenskapelige resonnementet. Derfor blir nyhetssjangeren en tvilsom informant.

Nyhetene inneholder saksinformasjon, også. Men i likhet med annen informasjon må den brytes mot andre kilder, som produserer data med utgangspunkt i en annen logikk enn nyhetsredaksjonene. Skal et slikt møte mellom ulike kunnskapskanaler ha effekt, må de alternative kanalene nå fram til brede segmenter av befolkningen. I dag kan det bare skje gjennom massemedier. Hvis politiske myndigheter eller andre aktører ønsker å ta Ytringsfrihetskommisjonens resonnement på alvor, kan det være en idé å se med nye øyne på nyhetenes priviligerte stilling i det offentlige rom.

Litteratur
Allern, Sigurd. Nyhetsverdier. Oslo 2001

Allern, Sigurd: ”Medier, påvirkning og samfunn”, i von der Lippe og Nordhaug (red): Medier, påvirkning og samfunn. Oslo 2000

Booth, Wayne C. : The Rhetoric of Fiction. Chicago 1961

Bourdieu. Pierre: Outline of a Theory of Practice. Cambridge 1977 (fransk utgave 1972)

Bourdieu. Pierre:The Logic of Practice. Cambridge 1977

Bruun Andersen, Michael: ”Globalisering av medier”. I von der Lippe og Nordhaug (red): Medier, påvirkning og samfunn. Oslo 2000

Eide, Martin og Hernæs, Gudmund:Død og Pine. Oslo1987

Fossum, Henriette : Radio i tre kanaler: om omleggingen av de offentlige radioene i Danmark og Norge. Hovedoppgave i medier og kommunikasjon. Universitetet i Oslo, 1994

Gripsrud, Jostein: Mediekultur, mediesamfunn. Oslo 1999

Hillesund, Terje : Aktører, talehandlinger og nyhetsdramaturgi. Bergen 1996

Hjarvard, Stig: Internationale TV-nyheder. København 1995

Sand, Gunnar og Helland, Knut: Bak TV-nyhetene. Bergen1998.

Kjøller, Klaus: Den TV-skabte virkelighed. Tv-avisernes 12 historier. København 1992

Lyotard, Jean-Francois: The Postmodern Condition: A report on Knowledge. Manchester 1997/1986. (Fransk original 1979)

McQuail, Denis :Media performance. Mass communication and the public interest. London 1992

NOU 1999:27:Ytringsfrihed bør finde Sted. Oslo 1999

Olsen, Egil, Semb, Nils Johan, Larsen, Øyvind: Effektiv fotball. Oslo 1994

Postman, Neil: Vi morer oss til døde. Oslo1985

Roksvold, Thore (red.): Avissjangrer over tid. Fredrikstad 1997

Rønning. Helge, Waldahl, Ragnar, Bruun Andersen, Michael: Nyheter, først og fremst. Oslo 2002.

Raaum, Odd : Pressen er løs. Oslo 1999

Schudson, Michael: The power of News. Cambridge/London 1995

Schutz, Alfred: «On Multiple Realities» i Collected Papers vol 1. The Haag 1962.

Shapin, Steven: Den vitenskapelige revolusjonen. Oslo 1999

St.meld. nr. 57(2000-2001): I ytringsfrihetens tjeneste. Mål og virkemidler i mediepolitikken. Oslo 2001

Todorov, Tzvetan: The Poetics of Prose. Itacha 1977

Tuchman, Gaye: Making News. New York 1978

Ytreberg. Espen: "Moving out of the Inverted Pyramid: Narratives and Descriptions in Competetetive Television News" Journalism Studies vol. 2. nr 3 2001

Østerberg, Dag: Det moderne. Oslo 1999

Aarseth, Asbjørn: Episke strukturer. Oslo 1976


[1] Selvfølgelig kan en vitenskapelig framstilling bruke fortellingen som retorisk eller pedagogisk virkemiddel, men dette vil som regel oppfattes som en ytre effekt. En slik framstilling blir en parallell til Schudsons nyhetsoppfatning.

[2] Reality-TV er så nært beslektet med live-nyheter at man kan finne gode eksempler her. Da en gjeng brøt seg inn i Big Brother-huset vinteren 2001, ble alle kameraer skrudd av umiddelbart. Denne formen for ukalkulert dramatikk ødela dramaturgien. (Aftenposten 1. 03. 2001). Et klassisk eksempel på sammenbrudd i den direktesendte dramaturgien er forballopptøyer.

[3]Kjøllers typologi skiller seg fra den jeg skisserer deler av her. Det er helt naturlig, siden det dreier seg om en annen tid og et annet land.

[4] For en analyse av radioens profilering se Henriette Fossum : Radio i tre kanaler: om omleggingen av de offentlige radioene i Danmark og Norge. Hovedoppgave i medier og kommunikasjon. Universitetet i Oslo, 1994.

[5] Her brukes ordet ideologi i sin klassiske betydning «idelære». Det må ikke forveksles med forrige århundres politiske ideologier, eller blandes sammen med den marxistiske forestillingen at ideologi er en form for «falsk bevissthet».

[6] En systematisk drøfting av Bourdieus doxabegrep med tilløp til en formell definisjon finnes i Pierre Bourdieu: Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977 (fransk utgave 1972) s 164 ff. Se også Pierre Bourdieu:The Logic of Practice , Cambridge 1977 s 68-69. Om Scutz´ teorier se «On Multiple Realities» i Alfred Schutz: Collected Papers vol 1. The Haag 1962.

[7] Dette kommer klart til uttrykk i NRKs profilering av P2 i radio og NRK TO i fjernsyn.