Nettdebatt under fullt navn (lang versjon)

Magne Lindholms hjemmeside

2011.08.17 Nettdebatt under fullt navn (lang versjon)


Etter terroraksjonen 22. juli har mange aviser strammet inn debatten på nett. VG har nylig overført kommentarfeltene til Facebook for å tvinge deltagerne til å bruke fullt navn. Alt dette er gjort mer eller mindre i sjokk. Når hverdagen vender tilbake bør vi begynne å diskutere hvordan nettavisene bør legge om debattsystemene på mer permanent basis. Hvis de fagre løftene om et mer åpent og demokratisk samfunn ikke bare skal bli tomme ord, må de følges opp med varige tiltak. Det er naturlig å begynne med å drøfte formålet med reformene.

Ytringsfrihetetens kjerneområde
En omlegging av nettdebattene kan ikke ha som mål å hindre at ekstreme standpunkter kommer til uttrykk.

Politiske ytringer tilhører ytringsfrihetens kjerneområde, og har et sterkt vern. Det er først når man oppfordrer til voldelige handlinger, at politiske ytringer kan stoppes. Det kan derfor ikke være noe mål å stoppe innlegg vi ikke liker å lese, eller ikke liker at andre leser. Det er derimot viktig at alle slags standpunkter blir korrigert gjennom diskusjon.

Nettdebatten har neppe noen verdi som ideologisk sikkerhetsventil. Ekstreme meninger fordamper slett ikke når menerne har tømt seg. En tur innom bloggen «Gates of Vienna» kan avkrefte slike illusjoner.

En debatt er ikke en serie enkeltstandpunkter. Det sentrale i all diskusjon er dialogen. Denne dialogen kan finne sted i mediene, eller ansikt til ansikt. Mediene påvirker oss sterkest når mediebudskapet blir plukket opp i hverdagens mange små samtaler. Slike samtaler handler svært ofte om budskap fra massemediene.

Mekanismen virker også den andre veien: Når jeg skriver i avisen, vil kommentarer fra venner og kolleger fortelle meg om det jeg skrev var klokt eller dumt. Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Aggressiv, hatsk tone
Også i selve mediet bør debatten holdes i en dialogisk tone. Dessverre ha det spredt seg en aggressiv, hatsk tone i mange avisers kommentarfelter. Dette har flere uheldige virkninger. Den mest synlige er at den jager vekk debattanter med liberale meninger. Det gjelder særlig innvandringsdiskusjonen, men likestilling er også utsatt. Når debattkanalene domineres av de aggressive, forstummer motforestillingene. Noen liberale røster tar selvfølgelig til motmæle, men det er en jobb få orker å holde på med i lengden.

Min erfaring som deltager i nettdebatter er at det ikke hersker noen utbredt vilje til dialog i et slikt debattklima. Kommentarfeltene er blitt en arena hvor man flasher en umiddelbar reaksjon, nokså uavhengig av hva de andre skriver. Resultatet blir en serie korte monologer, som stort sett inneholder svakt underbygde verdidommer. Det er få sammenhengende resonnementer, og lite å lære i slike debatter.

Resultatet er blitt en lagdeling av offentligheten. Nettdebatten er et bunnsjikt, som har liten kontakt med den mer innflytelsesrike politiske debatten mellom politikere, organisasjoner og akademikere. Mange vil hevde at dette er "elitens” skyld. Det er ikke så enkelt. Nettdebattantene har selv skapt en debattkultur som alle med ansvar eller dårlig tid gjør klokt i å skygge unna.

Demokrati er også å styre
Veksten i nettdebatten er ikke nødvendigvis en demokratisering. Demokrati betyr ikke bare folk. Det betyr også styre. En demokratisk debatt forutsetter at det folket som diskuterer har kontakt med det politiske beslutningssystemet. En lagdelt offentlig debatt er i strid med demokratiets grunnleggende idé. Det er heller ikke slik at nordmenn flest liker skjellsord. De som sprer hets på nett representerer neppe det tause flertall.

Hvis vi skal reformere nettdebattene, må det være et sentralt mål å få bukt med den aggressive debattkulturen som hindrer dialog og skaper lagdeling på nett. Dette kan man ikke klare gjennom kontroll i ettertid. Premissene må endres. Et krav om fullt navn vil være en slik reform. Det vil neppe stoppe de mest ekstreme innleggene. Det er heller ikke målet, for det er debattklimaet som er problemet.

Mange nettdebattanter hevder at et krav om fullt navn vil ta fra dem ytringsfriheten, fordi mediene sensureres ut fra det de kaller ”politisk korrekthet”. Dette er sludder. Skribenter som Ole Jørgen Anfindsen og Hans Rustad hevder innvandringsfiendtlige standpunkter hver eneste dag. Det eneste de risikerer er å møte motargumenter.

Anonymitet ikke noe nytt
Enkelte tror at anonym debatt oppsto med internett. Det er ikke riktig. I 1835 overtok Henrik Wergeland redaktørstolen i den beryktede avisen Statsborgeren. Avisen var full av anonyme ærekrenkelser. Da Wergeland overtok var grunnleggeren Peder Soelvold dømt æreløs to ganger, nedbrutt og konkurs. Siden da har pressen og rettsvesenet drevet tautrekking om retten til å publisere anonyme ytringer. Det førte til at det ble etablert en balanse mellom redaktøransvar og anonymitetsrett.

Utgangspunktet er at det normale er å ytre seg under fullt navn. Retten til å ytre seg anonymt er en viktig del av ytringsfriheten, fordi den beskytter varslere. Men ansvaret for ytringen forsvinner ikke. Det blir overtatt av redaktøren når kilden er anonym.

Dessverre er balansen utviklet for papiraviser, og kan ikke overføres direkte til Internett. På nett er det normalt å opptre anonymt, og redaktørinstitusjonen er svekket. Resultatet er uklare ansvarsforhold. Nettdebatten er blitt et maskespill som gir bøllene stort spillerom. De kan neppe kalles varslere, og har ingen gode grunner til å kreve anonymitet.

Stor effekt
Ingen norsk avis kan reformere hele nettet. Hvis de store norske avisene innfører krav om debatt under fullt navn vil det likevel ha stor effekt, fordi de er viktige nettaktører.

Pressens evne til å tenke nytt om nettdebatten er svært variabel. Diskusjonen har stort sett dreid seg om hvordan kommentarfeltene skal kontrolleres. Denne diskusjonen er forbikjørt av Facebook og Google Plus, som krever fullt navn for sine medlemmer. Heldigvis tenker noen nytt. A-pressen utvikler debattsamfunnet Origo. Dagsavisen har integrert nettdebatt under fullt navn i sin nettavis, på en nyskapende måte. En diskusjon om nettdebattens fremtid kan med fordel ta utgangspunkt i disse forsøken