På kjøret med Kerouac

Magne Lindholms hjemmeside

1992.04.02 Jack Kerouac: On the Road-På Kjøret


Jack Kerouac: On the Road.

Norsk tittel: På kjøret

Oversatt av Olav Angell

Cappelen

Kritikertorget NRK P2 02.04.1992


Intro? F. eks slik:

”På kjøret” heter en av denne månedens store bokutgivelser. Det er tittelen på den norske utgaven av Jack Kerouacs klassiske roman “On the road”, som omsider kommer ut på norsk. Den var beatnikenes bibel, og Jack Kerouac er en av de helt store litterære heltene i dagens USA. Men da han utga On the Road vakte boka skandale. Hvilke tanker vekker boka i dag? Magne Lindholm har lest den.


GRAM

Canned Heat: On the road again

((Jones / Shade)M. Canned Heat

STUDIO:

(Studio kommer inn når vokalisten beg. å synge. )

Det er noe underlig treigt over norsk kulturliv. Det minner om hvit studentblues. Det blir aller mest tydelig når noen i det norske kulturlivet forsøker å være kjappe, aktuelle og utfordrende.

Slik Cappelen forlag forsøker å være nå med sin nye Scorpius- serie, der forlaget skal utgi såkalte kultromaner som Kultur-Norge mista eller overså den gangen det var spennende og risikabelt å utgi dem. Første bok ut er Jack Kerouacs “On the Road”.

Ungdomsopprørets unggutter har altså blitt middelaldrende menn i viktige posisjoner og nytter sjansen til å utgi sin ungdoms hellige skrifter. I mimretrioen spiller den gamle Klassekamp-journalisten Per Bangsund forlagsredaktør, den gamle jazzfreaken Olav Angell er solist som oversetter, og Dagbladets yppersteprest for amerikanske popmyter, Fredrik Wandrup, dæljer i vei med et etterord som er det verste eksemplet på namedropping siden Leif B. Lillegaards selvbiografi. Det står der selvfølgelig av hensyn til bokklubbmedlemmene, som skal få lov til å føle seg litt hippe og opprørske den måneden de får den skumle boka i postkassa.

MUSIKK UT

Og undertegnede anmelder, som er født samme år som boka ble skrevet, nemlig 1951, har rukket å bli en førtiåring med statslønn og grå striper i skjegget.



Men nå tror jeg vi må gå til kildene:

GRAM

LP C Harlie Parker on DIal: SP 101 s 1 k 1 Ornithology

(Parker)

Spill melodien fra start. Spørsmål kommer inn under første pianosolo (kort) etter 20 sek.

Ligger bak Yngvar, pluss det som kommer etterpå

Nagra:

Yngvar om kerouac

Inn: 0.00. Yngvar Ustvedt, hva har Jack Kerouacs...

Ut: 00.24 Jeg fyller 64 i disse dager.

Hva er så On the Road for en bok?

On the Road er boka som slo høl i den kompakte, offentlig godkjente samfunnsmoralen etter krigen. Boka banet vei for Beat-generasjonen og en helt ny livsstil. On the Road ble selve Bibelen for all verdens beatniks og jazzfreaks, og etter hvert for hippier , rockere, haikere og motkulturelle poeter. Jan Erik Vold, Bob Dylan og den modne John Lennon ville vært utenkelige uten denne boka. Ja, til og med Inter-Rail-billetten står i gjeld til Jack Kerouac, da det viste seg at statsbanene kunne tjene penger på landstrykerkonseptet.

On the Road er altså en av vårt århundres aller viktigste bøker.

Men boka er jo ikke bare en myte og en virkning. Den er en roman også. En jegroman, faktisk. Fortelleren er en ung forfatter og student fra Ny York ved navn Sal, som treffer den jevnaldrende Dean, en bohem og tidligere ungdomsforbryter som gjerne vil bli intellektuell.

Den halvkriminelle Dean er både vakker og muskuløs, og hvis en av dagens hjernekrympere hadde kjent ferten av ham ville han vel bli kalt psykopat også. Dette dominerende hanndyret får den nokså veloppdragne og svært underdanige fortelleren med seg ut på en lang, lang reise på kryss og tvers av det amerikanske kontinent. De pendler fram og tilbake til California på billigste måte: Pr. tommeltott, i egen bil eller i stjålet bil. Hva reiser de etter? Tja. Eventyr, sol og fyll. Meningen med livet. Jenter. Vennskap.

Hva reiser de fra? Familien, faste jobber. Og samfunnets orden.

Med denne historien ble Jack Kerouac bohemenes evige ridder. Han spiddet hele det gamle samfunnets tvang, ikke på sin egen, men på den ytterst virile reisekameratens harde lanse.

Det er umulig å endre normer ved å diskutere dem. Man må bryte dem. Så forandres samfunnet, hvis andre tar etter. Det var dette som skjedde under ungdomsopprøret på femti- og sekstitallet. Utfrika bohemer har det jo alltid eksistert. Men i disse tiåra kunne store ungdomsgrupper ta etter bohemene fordi det vestlige industrisamfunnet var blitt så rikt at det kunne finansiere en hel generasjon av ungdommelige jegere og sankere som levde som naturfolk i samfunnsjungelen og høstet av overproduksjonen.

Altså: Beatniks, rockere, hippier, og etter hvert ufattelige mengder med skoleungdom..

Den som leter etter vanlig handling i On the Road vil bli skuffet. Boka har ingen dramatisk utvikling. Den er et langt, langt referat: Vi gjorde det og det og drakk det og det, og så drakk vi enda mer mens noen diskuterte filosofi og råkjørte, og hele tida sikla vi etter jentene. Teksten bærer tydelig preg av at den (ja, og dette er sant), er skrevet på en lang teleksrull i ett jafs, uten at det er retta særlig mye i teksten etterpå. Det som bærer den litterært er pulsen, rytmen, stilen. Også på denne måten er den opprørsk. For denne boka er ikke en fortelling med vekst og fall. Den er et langt, jevnt stykke asfalt.

Men den store sprengkrafta i On the Road ligger i de utallige henvisningene til klassiske amerikanske myter.

Den tilsynelatende formålsløse bilturen er nemlig en pilgrimsferd: Fortelleren Sal er det dekadente kulturmennesket fra Østkysten som skal frelses av naturmennesket Dean, som kommer fra underverdenen og Vesten og naturen osv. osv. Han er den edle ville, den egentlige amerikaneren.

GRAM

The Chase (Gordon) LP SPJ 130 s1 k1

M. Dexter Gordon.

(Inn fra starten på saxofontemaet, etter innledende prøving. Ligg under teksten videre. Også studio.)

Yngvar leser:

Fra s. 12: Deans intelligens...

ut: ...sugen på brød og kjærlighet. 0.42

(La musikken ligge i ca 0.50 før studio kommer inn. Sitatet legges på torsdag.)

STUDIO:

Natur mot kultur. Veien tilbake til det egentlige liv. Har du hørt det før? Vel ute på veien dyrkes flere myter: Drømmen om Vesten. Californias magi. Den Store Kjærligheten. Det Ubrytelige Vennskap Mellom Menn Osv. osv. Det nye er at vennskapet ikke dyrkes i skyttergravene, men bak rattet De største heltedådene er naturlig nok noen riktig stygge forbikjøringer.

THE CHASE FADES UT HER.



Men hvordan virker så en norsk utgave av On the Road på en middelaldrende leser som har levd midt i resultatene av denne boka i et kvart århundre? Den virker svært romantisk, overraskende puritansk i stilen og forbausende matt. Mye av årsaken ligger hos Kerouacs forteller: Han er en person uten særlig trøkk, som beundrer den tøffe vennen sin voldsomt. Men det lar seg ikke skjule at han er en nokså småborgerlig sommerbohem som bor hjemme hos tanta si og feter seg ved universitetet om vinteren.

Er det alle årene, Kerouac eller oversetteren Olav Angell som har gitt språket i denne etterkrigstidas mest fryktede roman en så matt glans?

Olav Angell har i hvert fall ikke gjort språket mer hipt. Han skriver et tekkelig, konservativt bokmål, der det virker som om muntlig norsk ikke fins. F.eks. glemmer han at all saftig norsk øst for Bergen er velsignet med hunkjønn.

Og når man skal markedsføre en tekst der man skal virke pirrende på verden ved å fortelle om unge menn “står på gaten og spyr” i 1947, -ja da flesker man selvfølgelig til med en misvisende og umusikalsk boktittel som “PÅ KJØRET”.

GRAM

: Ornitology (Parker/Harris) m. Charlie Parker.

LP ZL 71 854 s 2 k 5

(Inn fra start la ligge til temaet er i gang. Ligger under hele resten av teksten)



Er alt galt med denne boka, da?

Nei da. Det var godt at den kom, omsider. On the Road er en verdifull levning, et historisk dokument.

Det merkes aller best på det kjønnspolitiske området. For romanen er ikke bare en kjærlighetserklæring til bilen. Den er også en hyllest til kjærligheten mellom menn. Og da mener jeg det dype, grunnleggende homofile fellesskapet som er så typisk for alle karslige mannsmiljøer, der kvinnene bare har tre oppgaver: De skal se lekre ut. De skal vaske opp. Og de skal la seg knulle når det passer gutta.

Den friheten som dyrkes i On the Road er en frihet skapt av menn, for menn. Sånn sett er dette en ytterst konservativ bok. Og da har jo denne forsinkete beatnikspasmen i det norske forlagssystemet gitt oss en viktig lærdom helt ufrivillig: at feminismen er en opprørsk kraft som stikker langt dypere, og er langt farligere, enn Jack Kerouacs utbrente gamle kruttønne av en roman.

(Musikk ligger en liten stund, for å fades av prog.leder.