Jan Erik Vold: Elg. Dikt

Magne Lindholms hjemmeside

1989.09.01 Jan Erik Vold: Elg


Dikt. Gyldendal.

Notabene NRK P2 01. 09. 2008

"Jeg sparker sjelden, men hardt", sier elgen i Jan Erik Volds nye diktsamling. Det er en god beskrivelse av elgen. Men den passer enda bedre på forfatteren. Han har valgt å avrunde de såkalt upolitiske åttiåra med en rendyrket politisk diktsamling, der han har samlet opp tjue års politiske dikt om alt fra renteberegning til skøyteløp og vanstyret av Oslo, lagt inn noen dypt personlige nekrologer og ni fotografier. Og utrolig nok: dette oppsamlingsheatet står fram som en samlet enhet: En desperat og vel avbalansert ytring, et stykke samtidspoesi som bekrefter det Georg Johannesen alltid har sagt: det er sosialistene som vil bevare. Det er de høyreorienterte som vil forandre. Og det såkalt apolitiske åttitallet står fram som et av de mest politisk turbulente årtiene vi har opplevd.

Det er underlig å se hvordan Jan Erik Volds politiske dikt har beholdt sin kraft, mens det meste av den politiske diktningen vi opplevde på 70-tallet står hjelpeløst igjen på sine forskjellige ideologiske skjær. Dette henger sammen med Jan Erik Volds poetiske metode. Han går ikke inn på politikernes enemerker. Han trekker deres handlinger inn i sitt eget kraftfelt.

Alle som har hørt ham lese, vet at Vold er en utøvende jazzmusiker. Han presenterer temaet sitt rolig, vennlig, i en sikker rytme, med en fri frasering. Så plutselig kommer det en brå vending, der temaet blir snudd på hodet. Tanken ligger der med den sårbare buken vendt opp, og det vi trodde var en hverdagslig bagatell, viser seg å romme en av tilværelsens gåter.

Disse brå kastene i diktene til Jan Erik Vold er ikke det samme som den gamle norske jakta på et godt sluttpoeng. Det norske sluttpoenget er alltid forsonende og utjevnende, det utlader en spenning . Volds kast skaper spenning. Det er den åpne flaten i bruddet som rommer erkjennelsen. Han er ikke ute etter svar eller sikre landinger. Men kanskje etter den følelsen en fallskjermhopper føler etter hoppet, før fallskjermen løser seg ut.

Slik blir Jan Erik Volds dikt både stillestående og eksplosive på samme tid. Dette henger sammen med hans forankring i Zenbuddhismen. Den rommer både en mediterende ro og en nesten sjokkerende uærbødig, nærværende stil. Slik kan han kople sammen en niårings undring over tilværelsens mysterier der han tar det første spadestikket i skolehagen, med et hatsk angrep på kommunepolitikerne som vil selge den samme skolehagen .Og her ligger det slitesterke i Jan Erik Volds politiske diktning: Han tviholder på de filosofiske sammenhenger i livet: mellom tilværelsens under og de som i følge ham vil frata oss mulighetene til å oppleve det samme underet .

I følge den klassiske retorikken må alle som ytrer seg ha et sted, et standpunkt de ytrer seg fra. Og når han velger en tittel som "Elg" har jan Erik Vold definitivt valgt sitt sted .Han står inne i det tette skogbrynet og ser med fortvilt hjertelag at det norske samfunnet går i gal retning. Den vakre solnedgangen er halvparten sol, halvparten gift .

Dette skjer samtidig som europeiske turister stjeler veivesenets elgskilt over en lav sko, langt fra poesiens verden. Hvorfor gjør de det? Fordi elgen er i klasse med mammuten for en middels europeer. I Danmark døde elgen ut for seks tusen år siden. Og der den norske elgen står i skogkanten og ser på oss med uutgrunnelige øyne bærer den på en sorgtung erfaring fra sin ullhårete elefantbror. Og det er at Europas framtidsdrømmer bringer lite godt med seg .

Musikk: CD: k7: Elg (Vold/Donaldson) 2.25..

(Diktet varer ca 1.10. Sluttord: Den er ikke alltid der du.tror.).