2013.10.08 Gravenstein | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

2013.10.08 Gravenstein

Klassekampen "I dag" 8.10. 2013

Det er eplesesong, og kanskje ligger det Gravenstein i fruktdisken. Gravenstein er en eplesort som ble oppdaget i hagen til det danske slottet Gråsten i Sønderjylland i 1669. Det er valseformet, gulrødt eller rødt, og må ligge til ettermodning i romtemperatur noen dager når det tas ut fra kjølelageret. Da blir eplene blanke utapå, og syrlige smaksbomber innvendig. Sorten er dyrket fra Hardanger til New Zealand. Begge steder vil du møte mennesker som mener det er verdens beste.
Nå er det i ferd med å forsvinne fra markedet. Men hvorfor?

Årsaken ligger i handelsleddet. Fire kjeder behersker dagligvarehandelen i Norge, og de bryr seg lite om hvordan maten smaker. Begrepet eplesort er ukjent. Derfor finnes det bare tre typer epler i en vanlig norsk butikk: gule, grønne og røde. Kanskje står det en håndskrevet lapp med ”Epler, norske” over kassa. Det er mest for å unnskylde den høye prisen. Det kan like gjerne være kjedelige Aroma eller Summerred som ligger der. Dessuten heller de som jobber i butikken alle sorter i samme haugen uansett.

I kjedebutikkene skal epler først og fremst være lette å håndtere, og ta seg bra ut. Da må de for all del ikke ha skurv. Det kan man fikse med sprøytemidler, men etter at det ble upopulært med gift i maten har man satset på resistente sorter. De har tjukt, hardt skall, og ser ut som om de er laget av plast. Sånn smaker de også.

Problemet med Gravenstein er at eplet er sånn epler alltid har vært. Det får skurv. Det har kort stilk. Det modnes ujevnt. Trærne blir store og krever stige. Alt dette gjør dem dyre å høste. Dessuten tåler ikke Gravenstein lagring. Det er et sesongeple.
Den slags er utillatelig i et marked som er underlagt logistikkens diktatur. Leveringssikkerhet er viktigere enn kvalitet, og i salgsleddet ligger kunnskapen nær null. Derfor blir Gravenstein faset ut. Bare gamle gartnere og hagefantaster beholder noen trær, fordi de ikke har hjerte til å utrydde en gammel favoritt.

For kjedebaronene har slikt liten betydning. De importerte eplene er billigst uansett. For den som er i stand til å skille mellom eplesorter, blir turen til butikken i begynnelsen av oktober en blanding av sorg og spenning. Står lykken deg bi, ligger det Gravenstein i den grønne kassa. Men kanskje blir det aller siste gang du får tak i verdens beste eple.