Filosofen på lekebilen

Magne Lindholms hjemmeside

2009.01.21 Filosofen på lekebilen


Klassekampen i dag 21.01.2009

En gravtale forteller som regel mer om taleren enn om avdøde. Det har sjelden vært tydeligere enn da Arne Næss gikk bort i forrige uke. Med ett fylte han avisenes forsider. Men hva slags mann var det vi fikk se? Den rare fjellklatreren, som var så berømt at man kunne være stolt av å være norsk. VG fant fram et bilde der han sitter på en lekebil, og Dagbladet brukte Wenche Foss som sannhetsvitne. Man skulle tro Pensjonistpartiet hadde mistet en livsstilsguru.

Næss var leken. Men hva skjøv pressen inn i skyggen mens de skrev om Næss’ tøygris Timotei? Det var vitenskapsfilosofen som forandret norsk politikk for alltid, ved å legge grunnen for moderne samfunnsvitenskap her i landet. Det var mannen som utredet demokratibegrepet for UNESCO, og analyserte Gandhis politiske etikk. Det var logikeren som kjempet for en saklig offentlig debatt, og skrev lærebøker om dette, som alle nye studenter måtte lese før de begynte fagstudiet. Det var professoren som forvandlet forberedende prøver i filosofi til et kurs som var enestående i verdensmålestokk. Det var mannen som utviklet dypøkologien til en retning med global innflytelse, etter at han ble pensjonist.

Alt dette er selvfølgelig nevnt i fagfilosofenes nekrologer. Noe av det har også funnet veien inn i statsfinansierte nisjeaviser. Men journalistene, som styrer adgangen til det offentlige rom, ser ikke ut til å være i stand til å oppfatte slikt. Alle disse opplysningene har ligget på desken, men de som satt der var ikke i stand til å forstå dem. Det er lett å bli opprørt over slikt. Trøsten får være at Arne Næss selv møtte den slags med et smil og en tørrvittig kommentar.

Mange journalister innbiller seg at de driver en informasjonstjeneste, som forteller hvordan verden er i virkeligheten. Få ting er vel mer feilaktig enn det. Journalistikken er et fortolkningsapparat, og de dominerende aktørene i dette apparatet jobber med å presse tilværelsens begivenheter inn i konvensjonelle fortolkningsrammer. Den systematiske lekenheten Arne Næss sto for var noe helt annet: en jakt på ny erkjennelse, gjennom en systematisk utprøving av grenser. Det er kanskje ikke så rart at det første vår største avis foretok seg da Arne Næss døde, var å plassere ham på en lekebil på forsida. Slik forsøkte de å trekke ham ned på sitt eget intellektuelle nivå.