Identitetspolitikerkrangel

Magne Lindholms hjemmeside

2009.04.07 Identitetspolitikerkrangel


Klassekampen ”I dag” 07. 04. 2009

Frontene var harde mellom Fremskrittspartiet og muslimske aktivister i hijabdebatten. Men ser man nærmere etter, er likheten mellom kamphanene det mest slående.

Debatten hadde én positiv virkning: Det dukket opp en rekke nye minoritetsstemmer i det offentlige rom. Men hvordan argumenterte de? De fleste snakket utelukkende om såret stolthet. Innholdet i kritikken mot hijaben ble forbigått i stillhet. Hijabmotens rolle som politisk symbol, og den historiske forbindelsen til Det muslimske brorskap, så ut til å være ikkeeksisterende for hijabforsvarerne. Det kan man godt forstå, for hvis noen begynte å gjengi det politiske budskapet til brorskapets ideolog Sayyid Qutb, ville det ikke ta seg pent ut. Spørsmålet om hvorfor kvinnekroppen er så farlig at den må tildekkes ble unngått med flid. Hullene i argumentasjonen er så påfallende at det virker som en villet uvitenhet.

Slike innlegg er neppe skrevet for å løse konkrete problemer. De springer like mye ut av en indre strid om innflytelse i minoritetsmiljøene. Ortodokse aktivister bruker oppstusset rundt hijaben til å styrke sin egen stilling, både i familiene og i minoritetsmiljøet. Deres strategi er å knytte minoritetenes identitet sterkere til religionen. Ingen ting passer dem bedre enn forestillingen om at minoriteter blir forfulgt på religiøst grunnlag i Norge.

Akkurat det stemmer dårlig. Bortsett fra den idiotiske statskirkeordninga, som heldigvis er så slapp at den er lett å unnslippe, har religiøse minoriteter gode forhold her i landet. Minoritetenes største problem ligger på arbeidsmarkedet.

Arbeidsløs kan alle være. Derfor vil de ortodokse glemme statistikken, og satser på religiøse symboler i stedet. Ved å mase seg inn i offerrollen har de til og med klart få støtte fra deler av venstrefløyen, selv om de representerer standpunkter venstrefløyen har kjempet mot i hundrevis av år.

De ortodokse muslimske aktivistenes symbolpolitikk har ført dem inn på Fremskrittspartiets hjemmebane. Siv Jensen passet på å bekrefte vrangforestillingene, gjennom å markere norsk identitet ved å fortelle eventyret om den muslimske fare. Fremskrittspartiet og de muslimske aktivistene er ute i samme ærend. De vil fylle de den norske offentligheten med identitetspolitikk.

Identitetspolitikk er alltid høyrepolitikk. Den bygger på generaliseringer og livnærer seg av myter. Det gjelder uansett om mytene har religiøst eller politisk opphav. Da er det viktig å huske at frihetens grunnleggende form ikke er frihet for grupper, men frihet for individer. Når friheten forvaltes av en gruppe, legges enkeltmennesket inn under et maktnivå som kan være like undertrykkende som staten. Den som er for frigjøring kan derfor ikke bare støtte undertrykte gruppers kamp. Det avgjørende målet på frihet er om det enkelte mennesket kan bryte ut av sin egen gruppe uten problemer. Uansett om den består av en familie, en religion eller av hvite norskingers fordomsfulle fellesskap.