Fortolkerkrangel

Magne Lindholms hjemmeside

2009.11.11 Fortolkerkrangel



Klassekampen "I dag" 11.11.2009

Forskere klager stadig over hvordan journalister flest behandler vitenskapelig spørsmål. Blant journalistene har klagesangen en annen tone: Forskere klarer aldri å uttale seg på en klar og forståelig måte. Bak krangelen ligger det en felles drøm: Tenk om vitenskapens klare lys hadde trengt inn i samfunnets mørke kroker! Det ville gjort oss alle mer lykkelige. Det går bare så dårlig i det daglige.

Det er ikke mengden det er noe galt med. Mediene er stappfulle av uttalelser fra forskere. Selv om vi trekker fra de som kommer fra Frank Aarebrot, blir det mye igjen. Likevel er ikke partene fornøyd.

Dette har flere årsaker. En av dem er at journalister flest har lite greie på vitenskapsteori. De bruker forskere som sannhetsvitner i saker der påstand står mot påstand. Journalisten selv har ikke lov til å mene noe selv, men mener selvfølgelig noe likevel. Derfor er han ute etter en forsker som kan uttale hans egen mening. Når forskeren blir ringt opp, kommer hun med uendelige vurderinger for og imot. Så trekker journalisten ut den setningen som passer ham. Resultatet blir brutt tillit og en sur, taus, forsker.

Journalister flest mener de er sannhetssøkere, slik forskerne er det. Men journalistene har sjelden fått med seg at vitenskapens konklusjoner er usikre. Fordi en konklusjon alltid kan forbedres er vitenskap en evig debatt. Journalisten som spør om et entydig svar fra en forsker, har valgt feil adresse. Han er egentlig på jakt etter en prest.

I akademiske miljøer tror de fleste at mediene er sannhetssøkende og opptatt av å formidle fakta. Det er dessverre galt. Nyhetsmediene er historiefortellere, som formilder varianter av et lite sett moralske mønsterhistorier som er laget ferdig på forhånd. Å skrive nyheter består i å lete etter hendelser som passer inn i disse mønsterhistoriene.

Nyheter er litteratur. Som i annen litteratur er fakta underordnet historien. Grunnen til at det er slik, er at historier er et utmerket fortolkningsinstrument, som brukes av journalistene til å tolke sin samtid.

Forskere er også fortolkere. Men en forsker kan aldri tillate seg å tilpasse data slik at de passer inn i en god historie, slik journalisten gjør hver dag.

Både forskere og journalister er fortolkere, med nokså like selvbilder. Men de er uenige om hvordan fortolkningen skal foregå. Da er det ikke rart det blir trøbbel når de forsøker seg med samliv.