2007.04.21 Pripne journalister
Klassekampen 21.04.2007Forleden skrev en kommentator i herværende avis om prippen journalistikk. Man skulle tro at prippenhet var en umulig egenskap i en yrkesgruppe som velter seg i fortellinger om synd og skam, mord og utroskap av alle slag. Men vår tids journalister viser at det er fullt mulig. Prippenhet er blitt et sentralt kjennetegn ved moderne journalistikk. Den har nemlig ikke noe med emnet å gjøre. Prippenhet er en holdning, som journalistene har klart å støpe inn i fundamentet av sin virksomhet.
Årsaken ligger i en pervertering av begrepet ”kritikk”. Etter at partipressen ble forvandlet til konsernpresse, har journalistene insistert på at jobben deres er å belyse såkalte kritikkverdige forhold. Problemet er bare at den som skal kritisere, må utøve kritikken fra et eller annet ideologisk ståsted. Kritikeren må ha en mening, og det får ikke journalistene lov å ha. De får i hvert fall ikke lov til å presentere meningene i spaltene. Kritikken må derfor utøves fra et slags tildekket ikke-sted, uten påfallende slagside i noen retning. Det er bare mulig for den som plasserer seg midt i det konvensjonelle sentrum. Trygt forankret i den rådende norm kan journalisten slå ned på alle slags avvik. Noen få seierherrer blir hyllet når triumfen er sikret. De aller fleste får refs.
Det er her prippenheten seiler inn. Den pripne er nærtagende og smålig, og kritiserer alt som ikke stemmer med det han eller hun hadde forestilt seg på forhånd. Det er dette journalistene gjør hver dag. En konflikt mellom en forestilling og den virkelige verden er et av kjennetegnene ved det som kalles en ”god sak”, for å holde oss til journalistfagets påfallende upresise termer.
I nettavisenes tid er mediene et sluk, som svelger unna saker så raskt at de fleste må stjeles fra naboen. Livsstilsjournalistikken fører til at det nære og ubetydelige får stadig mer oppmerksomhet. Intet avvik er blitt for lite til å fordømmes i full offentlighet. Journalistene ser ut til å bli mer pripne jo større stoffmengden er.
Mange trodde en gang at vår tids journalister skulle utvikle seg i retning av frie ånder, som belyser vesentlige spørsmål i rastløs søken etter sannhet. Slik gikk det ikke. Den menige journalist er blitt en prippen sensasjonsjeger, på evig jakt etter nye bagateller å ergre seg over.