Kritisk

Magne Lindholms hjemmeside

2007.03.02 Kritisk


Klassekampen 02.03.2007

Like før jeg sovnet i sofaen, lød en stemme i prateshowet. Den hevdet at vi er altfor kritiske her i landet. Vi er for kjappe til å drepe ideer. Det var jo nokså korrekt, så jeg slumret videre.

Påstanden dukket opp igjen neste dag, i ettertankens lys. Hvem er det som har for vane å drepe ideer? Det er som regel de konvensjonelle. Men de har da aldri vært blant de mest kritiske?

Å være kritisk er å utøve kritikk. Problemet er at ordet kritikk har minst to betydninger. Da filosofen Immanuel Kant skrev ”Kritikk av den rene fornuft” var det ikke fordi han var motstander av fornuften. Kant var en så begeistret fornuftsdyrker at han ville forstå fenomenet til bunns. Det klarte han neppe. Men han brukte i hvert fall ordet ”kritikk” i betydningen ”undersøkelse”. I enhver sammenheng hvor man ønsker økt innsikt, må også ”kritisk” inneholde en solid dose av denne betydningen. Det er lett å dømme, men vanskelig å forstå. Derfor er det viktigere å undersøke et fenomen enn å forkaste det.

I vårt moderne mediesamfunn brukes ordet ”kritisk” i betydningen ”irettesettende”. Siden alle irettesettelser må ta utgangspunkt i et standpunkt som den kritiserende kritiserer ut fra, har journaliststanden etablert sitt eget ideologiske ståsted. Denne journalistfaglige normaloppfatningen av hvordan verden bør være ligger plassert godt ute i det liberale middelklassehjørnet. Trygt forankret i laugets hjemmelagde, godt tildekkete ideologiske konvensjoner, belyser journaliststanden det de finner verd å omtale ved hjelp av to standardspørsmål: ”Hva føler du nå” (positivt) og ”Er du en taper nå?” (negativt). Prosessen som avgjør om den moralske pendelen skal stanse ved hyllest eller fordømmelse, går under navnet ”journalistisk vurdering”, og er lukket for de uinnvidde.

Slike irettesettelser er typiske for antiintellektuelle, tradisjonsorienterte kulturformer. Det normale blir vernet ved å slå ned på avvik, og her er pressen et velegnet redskap. Sett på denne måten blir vår tids ”kritiske” norske journalistikk en industrialisert variant av god, gammeldags bygdesladder.

Bygdesladderens uheldige langtidsvirkninger er velkjente. Hvis den undersøkende formen for kritikk ikke kommer til heder og verdighet igjen, kan situasjonen for den norske offentligheten bli –ja, nettopp: kritisk.