2007.05.15 Dannelse
Klassekampen 15.05.2007Dannelsens forkjempere stikker hodet fram igjen. Denne gangen skjedde det i Aftenposten. Det som utløste det hele var en kronikk av komponisten Helge Iberg. Med stor stor flid hengte han ut den middelmådige middelklasselivsstilspropagandaen som velter ut av mediene under etiketten ”kultur”. Særlig i NRK. Ibergs kronikk var en av de giftigste, og derfor en av det beste, tekstene som har stått i det bleke annonseorganet. Den filosofiske komponist skrev en verbal variasjon over temaet dannelse, og endte i røff ironi. Som vanlig var ironien uforståelig for ironiens ofre. De stilte seg i kø for å trykke lange bekjennelser om hva de regner som ekte dannelse.
Dannelse stammer fra det tyske Bildung, og er en variant av det sosiologene kaller sosialisering. Sosialisering er den prosessen hvor du tilegner deg et miljøs normer, slik at du blir en del av miljøet og miljøet en del av deg. Det er en evig prosess, men selvfølgelig mest dramatisk i ungdommen.
Sosiologenes begrep om sosialisering er forholdsvis verdinøytralt. Det kan man ikke si om dannelsesbegrepet. Dannelse har alltid en retning. Denne retningen fører oppover, mot de høyere soiale lag, eller nærmere bestemt et skjønnsmessig utvalg av den høyere middelklassens idealer. Ingen kaller en lastebilsjåfør en dannet mann når han har lært seg tonen blant gutta i miljøet, selv om han er sosialisert inn i et svært avansert system av normer og språkkoder.
Det som er felles for alt snakk om dannelse, er at målet er å stemple andres kulturelle varianter som mindreverdige. Dette er det i og for seg ikke noe galt i. Det fins gode grunner til å hevde at for eksempel mannssjåvinisme, dataspill og kioskromaner er mindreverdig kultur. Men da må man analysere dem, og begrunne standpunktet. Det er nettopp slike begrunnelser dannelsesprofetene forsøker å slippe unna, ved å dekke seg under samfunnets uuttalte forestillinger om kulturell rang.
Det er ikke annet å vente enn at ropet om dannelse dukker opp i vår tid. Det er et uttrykk for konvensjonell konservatisme, pyntet og sukret med kulturell glasur. Men i bunnen av kravet om dannelse ligger det symbolsk maktbruk av simpleste slag. Og det er faktisk det stikk motsatte av den åpenheten, toleransen og fordomsfriheten som dannelsesprofetene pleier å smykke seg med.