Hvor er håra på dotten?

Magne Lindholms hjemmeside

2006.12.27 Hvor er håra på dotten?

Klassekampen 27.12.2006

Dott er digg. Vi lever i et såkalt kommunikasjonssamfunn, der kontaktprisen er blitt så høy at det umulig å kommunisere over tid. Derfor frister mediene oss med en strøm av smakebiter, som alle har innlagte pekere til adressenvår/dott/no. Hjemme på siden serveres hovedretten, med innlagt nettbutikk.

Men så var det dotten, da. Rent grafisk er den et vanlig punktum, som har fått nytt navn etter amerikansk mønster. Vi sparer til og med en stavelse, og det kommer godt med i en travel tid. Men hvordan kan et punktum bli en dott?

Dotten er liten og rund. Men først og fremst er den hårete, eller i det minste ujevn og bløt, som mosedotten, støvdotten eller typen som er en dott. Punktumet derimot, er rundt og glatt som en ball. Ingen dott, akkurat.

Da jeg studerte sosiologi lærte jeg om noe som heter spuriøse sammenhenger. De kalles det når to fenomener varierer parallellt, uten at det ene kan sies å være årsak til det andre. Sånne sammenhenger vrimler det av i de såkalte vitenskapelige undersøkelsene vi leser om i avisen hver dag. Navnet var en gåte for meg, helt til jeg slo opp i ordboka. Der sto det at spurious betyr falsk på engelsk. Lærebokforfatteren hadde rett og slett uttalt ordet på norsk, uten å sjekke hva det betyr.

Dette er ikke noe nytt fenomen. Nye dingser fører alltid med seg sånne ord. Bilen er et sånt ord, og har både sjåfør, gir og eksos.

Ved siden av våre kjære dataselgere er reklamefolket de ivrigste utøverne av denne språkvanen. For å være kule, som betyr å være kjølig, det vil si å holde hodet kaldt, og derfor er det motsatte av det jeg beskriver her, lar de det siste uttrykket de leste i et engelsk paper renne friksjonsløst ut av munnen, og tilpasser bare uttalen sånn noenlunde. Slike folk går aldri inn for noe som helst. De går for det.

Dette er en form for pubertetsspråk vi antakelig må leve med. Men det foregår like fullt en stillingskrig i språkets allmenning. På den ene siden står alle de som snakker i vei, og som gjerne lever av å holde på ordet. De har knapt tid til å tenke over hva de sier, langt mindre til å lete etter et rammende uttrykk. Mot dem står språkets ettertenksomme avvikere, sabotørene som bremser talen, fordi de vil forstå hva ordene betyr før de åpner munnen. De som savner håra på dotten.