Hvorfor norsk politisk journalistikk er så elendig

Magne Lindholms hjemmeside

2005.10.13 Hvorfor norsk politisk journalistikk er så elendig

Klassekampen 13.10.2005

I norsk journalistikk finnes det en konvensjon som kalles case-tvangen. Når man skriver om en tendens eller en regel, må journalisten sette himmel og jord i bevegelse for å finne et intervjuobjekt som er berørt av dette. Et ansikt i en undersak. Et ”case”.

Under de rødgrønne regjeringsforhandlingene slapp det ikke ut noen informasjon. Undersakene ble hovedsaker. Slik oppsto følgende lærestykke:

6. oktober ville Dagsrevyen si noe om skogvernet. Akkurat nå betyr det striden om Trillemarka, mellom Sigdal og Numedal. Dette er Sør-Norges eneste store, uberørte skogsområde, og vår siste sjanse til å verne et skogsområde av betydning. Wenche Dager dro til Rollag i Numedal, hvor hun møtte tiltaksjef, ordfører og bønder. De fortalte en solskinnshistorie om levende bygder og kulturvern. De hadde til og med laget en egen verneplan. Selvfølgelig var den mye mindre enn planene Miljøverndepartementet arbeider med, men miljøvernerne ville jo legge bygda øde de, av hensyn til noe sopp som gror under morkne stubber.

Alt dette i følge Dagsrevyen. Problemet er bare at det striden står om i skogvernet, ikke er kuer og kulturlandskap. Striden her står om hyttebygging til milliardbeløp. Det er planlagt rundt tusen hytter i Trillemarka. For å åpne for dette, har de berørte kommunene produsert en verneplan som er full av faktiske feil. Grunnlagsdatene er manipulert, og grovt misvisende. Det står ingen ting om hyttebygging. Dette viser Naturvernforbundet i en fersk rapport. Men den ble ikke nevnt i Dagsrevyen. De sendte en kildestyrt reklamefilm, laget på utbyggernes premisser.

Da Gjermund Andersen i Naturvernforbundet kontaktet Dagsrevyen dagen etter, for å opplyse om blindflekkene i reportasjen, var ikke statskanalen villig til å lytte på det øret. De hadde nemlig intervjuet både Senterpartiet og SV. Balansen var i orden. Det kom ingen oppfølger.

Balanse er en journalistisk dyd. Nettopp derfor er det viktig hvordan balansen blir beregnet. Denne saken viser en svakhet i det norske journalistiske miljøet: Mediene betrakter politikken som et spill om makt mellom partier, og ikke som en strid om saker eller prinsipper. Journalistenes mål blir å kåre vinnere og tapere, ikke å belyse politikkens konkrete innhold. Dette er årsaken til at norsk politisk journalistikk er så elendig.