2005.11.10 Kunst for amatørprofeter | Magne Lindholms hjemmeside

Magne Lindholms hjemmeside

2005.11.10 Kunst for amatørprofeter

Klassekampen 10.11.2005

Hva er kunst? Det har nok mange spurt seg under forrige ukes maskespill på kunstfronten. Påfallende få har vært villige til å svare. Det er ikke rart, for et slikt spørsmål kan ikke besvares innenfor kunstinstitusjonen selv. Klarhet er tabu i alle rituelle institusjoner. Ingen får nevne det hellige ved navn. Ingen må relativisere åpenbaringen ved å sette den inn i en historisk sammenheng.

Hos oss er slike sperrer kulturelle. Vår kunst blir vernet av en intellektuell tåkesky. Den spres ved å peke vekselvis på verket og opphavsmannen, og oppgi dem som kilden til kunstens magiske kraft. Slik unngår man å peke på det eneste som kan forklare vår moderne kunst som fenomen: Det er kunstinstitusjonen som opphøyer et verk til kunst, og opphavsmannen til kunstner. Anmeldere, kuratorer, redaktører og kunstnerkolleger er presteskapet som bestemmer når dødsmaskekopien er beundringsverdig, og når den er hærverk. For å markere unntakstilstanden har de innrettet hellige rom kalt museer, hvor unormale handlinger får kirkeasyl.

Alle er ikke enige i disse unntakene. Det blir det rettssak av. Sakene mot Agnar Mykle og Jens Bjørneboe var to direkte angrep mot kunstens privilegier.

Vår moderne kunstinstitusjon er ikke gammel. Den oppsto da kirken mistet makt over sinn og samfunn. Men behovet for ritualer som tolker det vi ikke forstår ble ikke borte av den grunn. Dermed opprettet borgerskapet en verdslig institusjon som kompenserte for religionstapet. Den ble heftig omfavnet av sosialistene, som elsker alt som kan svekke prestenes makt.

Konseptkunstnerne gir kunstinstitusjonen problemer. De har gjennomskuet myten om den opphøyde kunstneren og den unike kunstgjenstanden. Det er forestillingene som betyr noe. Tankene våre skal utfordres direkte, under institusjonens beskyttende tak. Men når de gjør dette bryter konseptkunstnerne ned den mystifikasjonen som beskytter dem. De gir avkall på det beundringsverdige, og gjør seg avhengig av verbale forklaringer. Dermed står vi tilbake med en gjeng amatørprofeter som framfører religiøse ritualer i fri dressur, til applaus fra kunstlærernes amatørfilosofi. De demonstrerer bare at slikt mestrer filosofene bedre.

Resultatet blir at kunstinstitusjonen spises opp innenfra, og kunsten synker inn i religionen igjen. Ringen sluttes, og kunsten dør.