Hva er en nettavis?

Magne Lindholms hjemmeside

    Stacks Image 17

Hva er en nettavis?

Helt siden de første nettavisene kom i Norge i 1995, har mange sett på nettavisen som en digital utgave av papiravisen. Det er imidlertid begrenset hva man kan forstå av et nytt medium ut fra forståelsesrammer som er hentet fra et eldre medium. Nettmedier er så spesielle at det er viktig å utvikle en egen, robust analysemodell for dem. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra til å utvikle en slik modell, med spesielt fokus på nettaviser. Norske nettaviser blir brukt som eksempler.[1]

I artikkelen skal vi se på nettavisen som system, enkelte sider ved nettavisens økonomiske grunnlag, og trekke inn inn konsekvensene for journalistikken underveis.

Avisbegrepet
Ut fra sedvane kan man definere nettavisen som et nettsted som publiserer nyheter og annet journalistisk stoff, slik papiravisen gjør. Men en slik språkbruk er uklar. Ordet ”avis” brukes både om institusjonen, redaksjonen og det ferdige produktet. Det var praktisk da man snakket om papiravisen, men på nettet følges ikke disse størrelsene nødvendigvis ad. Vi beholder likevel ordet avis siden det er vanskelig å innføre nye ord, men noterer uklarheten.[2]

Hva er et medium?
I dagligtalen er også medium tvetydig. Ordet betegner både den fysiske bæreren av informasjonen, som papir, skjerm, harddisk, tid og lyd, og de sammensatte ”mediene” avis, fjernsyn og nettaviser, i tillegg til institusjonene som presenterer dem. Også ordet medium vil bli beholdt i sin uklare form, så betydningen må tolkes ut av sammenhengen. Ord som lagringsmedium og presentasjonsmedium er tekniske betegnelser.

Digitale medier er databaser
En nettavis er et digitalt medium. Digit er engelsk og betyr siffer.[3] Alle digitale medier er lagret og distribuert som datafiler, som er en serie tall. Disse digitale filene er organisert i en database. En database er en samling informasjon som er ordnet slik at et dataprogram kan finne og presentere utvalgte deler av informasjonen.

Alle digitale medier er lagret som databaser (Manovich 2001).[4] De består av datafiler med kryptiske navn. For å gi mening må filene ordnes og tolkes, slik at de kan avspilles av et program, som regel i en bestemt rekkefølge. Det er først gjennom presentasjonen at informasjonen får mening for brukerne.

Modulen
De enkelte elementene i en mediedatabase kan vi kalle moduler. I en nettavis kan en modul være en tekst, et bilde, en filmsnutt eller en annonse. Når vi leser nettavisen på vår datamaskin, setter nettleseren sammen de ulike modulene slik at vi ser en forside, en enkeltsak, en billedserie eller en filmsnutt. Ofte lastes annonsene ned fra en base som ligger et annet sted enn nettstedets egen base. Det vi møter når vi går inn på en nettside, trenger altså ikke være samlet fysisk på samme sted før det vises for brukeren. Alle brukere trenger heller ikke se de samme modulene, for visningen kan tilpasses brukerens bruksmønster eller IP-adressen.[5] Det betyr at nettavisen vises i mange ulike versjoner. Det gjør den mer lik et dataprogram enn en papiravis.

Siden alle modulene i databasen består av tall, kan de bearbeides ved hjelp av matematiske prosedyrer, såkalte algoritmer. Analoge medier har lenge brukt slike algoritmer under produksjonen. Det spesielle ved vår

Lagring, presentasjon og distribusjon
Analoge medier består også av moduler. Men artiklene i avisen ligger fastlåst til papiret. I film, fjernsyn og radio ligger lyd og bilde låst fast i et tidsforløp. I de analoge mediene er lagringsmediet identisk med presentasjonsmediet.

Et digitalt medium må presenteres på skjerm, eller spilles av, for å få mening. Skjermen er presentasjonsmediet. Med dette har vi bestemt det sentrale kjennetegnet ved alle digitale medier: I digitale medier er lagringsmediet skilt fra presentasjonsmediet.

Siden lagringsmedium og presentasjonsmedium er adskilt i digitale medier, er det mulig å ordne og presentere de samme modulene på mange ulike måter. Gjennom ulik presentasjon kan man lade de samme innholdselementene med ulike former for mening.

Meningsproduksjonen
Å skape mening i informasjonsstrømmen er et sentralt element i alt medieforbruk. Ordet mening har betydning på mange ulike nivåer. Det kan stå for et ords betydning, som i ordboka. Det kan brukes om sammensatte tegn, som når man ikke skjønner meningen med en roman, eller om livets store spørsmål, når man spør om ”livets mening”. Når vi tolker et mediebudskap produserer vi mening på alle disse nivåene samtidig. Dette er et stort filosofisk tema, men vi skal bare trekke inn noen få aspekter.

Meningen ligger ikke i selve informasjonen. Den oppstår inne i en fortolkers hode, når hun setter et tegn eller en gruppe tegn inn i en kode. Koden er et system som brukes til å ordne informasjonen. Gjennom dette tilskrives informasjonen mening. Slike koder finnes på alle nivåer: Ordbøker forteller om enkeltordenes grunnbetydning. Vår språklig kompetanse gir oss en oversikt over språkets struktur. Vi lever i en kultur som setter oss i stand til å sette enkle tegn inn i en stor sammenheng, som når vi møter et religiøst symbol.

Mening oppstår altså gjennom en aktiv handling, når brukeren plasserer et tegn inn i koden. Heldigvis er våre koder mer eller mindre felles, slik at vi kan tolke tegn forholdsvis likt. Når vi produserer tegn og sender informasjon, forutsetter vi at det eksisterer en slik felles kode.

De fleste kulturelle koder er bygd på tradisjon. Slike koder er sjelden entydige. I tillegg er det ofte stor avstand mellom intensjonen til den som utformer budskapet, og den meningen som brukeren produserer ved å

Lenkekjeder
Nyhetsmedienes moduler er er som regel korte utsnitt av fortellinger om virkeligheten. Slike utsnitt gir liten mening helt alene, men de kan gjøres meningsfulle ved å settes inn i et forløp. Dette kan være tidsforløp eller årsakssammenhenger. Andre forløp er bruddstykker av historier. De har den fordelen at brukerne kan utvide dem, fordi de kjenner historieformlene. Et forløp kan også være en serie av typiske hendelser, som demonstrerer et generelt fenomen. I filmen skaper man mening ved å montere scener i et forløp.

I nyhetsmediene finner vi alle disse typene forløp. De kan være korte, som i en liten nyhetssak. De kan gå over flere uker, når en stor nyhetshistorie utvikler seg. I papiravisen må man huske sammenhengen fra dag til lenkekjede.

Når mediemoduler lenkes sammen på denne måten konstrueres det meningsbærende syntagmer. Syntagmer er konstruksjoner som likner en setning, hvor mediemodulene har en funksjon som likner ordene i språket. Slik sammenkopling gir sterke tolkningsanvisninger. De enkelte syntagmene kan koples sammen til store klaser, som når en nettavis lager en temaside om krigen i Irak.

Portalen som funksjon
Når to mediemoduler presenteres ved siden av hverandre, blir det insinuert at de har noe med hverandre å gjøre. Sammenhengen kan være svak, som når to hendelser skjer samtidig og ender på samme nyhetsside, portal. I portalen tilskrives modulen mening gjennom nærhet, som insinuerer tematisk slektskap.

Vanligvis blir ordet portal brukt om firmaer som driver nettsteder[6]

Portal betyr forhall eller port. Den markerer en overgang. Inngangsportalene på Internett er store lenkesamlinger som gir navigeringshjelp. Men en portal trenger ikke være en inngang. Den kan like gjerne føre fra ett tema til et annet på nettet. Uansett hvor den settes opp, skaper portalen orden ved å etablere en tematisk klynge. Portalen innfører orden i det digitale informasjonskaoset ved å insinuere sammenheng gjennom nærhet. Dette gjør portalfunksjonen til en nøkkelfaktor når brukerne skal finne fram på Internett. Vi finner altså to hovedfunksjoner i fortolkningsanvisningene på nett: de syntagmatiske kjedene som markerer forløp, og portalene som markerer tematisk slektskap gjennom nærhet.

Den som vokter portalen, har stor makt over brukerens valg. Dette kalles flaskehalsmakt (Storsul 2008). Hvis sorteringen i flaskehalsen er i tråd med brukernes ønsker, vil den oppleves som en tjeneste. Dette er grunnlaget for all redigering. Jo større informasjonsmengden er, jo større marked vil det være for redaksjonelle tjenester.

Nettmedium = portal?
Mediemodulene flyter forholdsvis fritt i nettets digitale univers. Portalene ligger fast og ordner dem. Vi ender med denne formelen som foreløpig definisjon på et nettmedium:

Modul pluss portal = medium

Siden det alltid må finnes et innhold bak portalen, kan vi ta det for gitt og fjerne det fra formelen. Da endres formelen til det enkle: Nettmedier er portaler. Et nettmedium er rett og slett en portal, altså en tematisk klynge som er tilgjengelig på Internett. Siden portaler kan finnes i mange størrelser, kan de bygges inn i hverandre. Dette gjør nettmediene fleksible: De kan konstrueres som sinnrike portalsystemer, som henter stoff fra mange kilder. Samme utgiver kan også etablere ulike portaler som virker selvstendige, men som henter innholdsmoduler fra en felles database. Nettavisene er gode eksempler på begge deler: Aftenposten.no og VG.no har etablert den felles økonomiportalen e24.no.De store regionavisene og Aftenposten.no har en felles fotballbase, som dukker opp med ulikt utstyr i alle eieravisene.

Nettavisens konkurransesone


Nett og papir

Fig. 1: Nettavis og papiravis plassert på tidsaksen
På figuren ligger nettavisens base øverst, og papiravisens enkeltutgaver nederst, ordnet på en tidsakse. Pilene viser stoffutveksling.
(Oppdatering i 2020: denne figuren er foreldet. I dag er den digitale publiseringa den primære. )

Nettavisen er en mer mangfoldig medium med flere funksjoner enn papiravisen. Den bygger opp et søkbart arkiv, og åpner for et interaktivt nettsamfunn. Nettavisens mest slående egenskap som nyhetsmedium er imidlertid at den oppdateres kontinuerlig, mens papiravisen låses ved deadline.

Aktualitet
Nettavisens fortrinn ligger i sonen til høyre for papiravisens deadline, som vi kan kalle nettavisens konkurransesone. For å utnytte konkurransefortrinnet, satser de fleste nettavisene på nyhetsoppdatering. Nettavisens hovedkonkurrent er ikke papiravisen, men etermediene. Tiden blir konkurransefaktor nummer én, og aktualitet ser ut til å ha forrang som prioriteringsprinsipp.[7] Forsidens eller fronten trekker det meste av trafikken. Nye henvisninger legges på toppen, og sklir nedover med synkende aktualitet. Hvis en sak skal holde plassen må den oppdateres.

Men det finnes også andre prinsipper. På forsida i Vg.no kombineres for eksempel aktualitet med et krav om stoffmiks: Uansett hvor du er på forsiden, finner du både klassiske nyheter, sport og underholdning/kjendiser.

De fleste nettaviser i Norge har en tematisk ordnet meny til venstre. Til forskjell fra den evig rullende forsida er menyen statisk, og prioriterer ikke aktualitet. En slik menyen utfordrer aktualitet og oppdatering som ordningsprinsipper. Dagbladet.no fjernet den våren 2007, og erstattet den med horisontale faner. Aftenposten.no fulgte etter i oktober samme år. [8] Balansen mellom de tre motstridende ordningsprinsippene aktualitet, variasjon og tematisk ordning er sentral i studiet av nettlayout. De er viktige fordi de fungerer som tolkningsanvisninger.

Arkivet
Nettavisen bygger opp et søkbart arkiv, mens papiravisen forsvinner inn i tungt tilgjengelige biblioteker. De nye mulighetene til å henvise til og søke i avisarkivene ble tidlig framhevet som et av nettjournalistikkens viktigste fortrinn. (Engebretsen 2001, Hall 2001). Dette ser ikke ut til å ha slått til. Arkivfunksjonen er ikke høyt prioritert i norske nettaviser. Enkelte aviser tilbyr arkivtilgang som betalingstjeneste for et mer eksklusivt publikum, mens forsidens oppdateringer er gratis.[9]

Nettsamfunnet
Toveiskommunikasjon i sanntid åpner for at nettavisen bygger opp et nettsamfunn parallellt med nyhetstjenestene. Nettsamfunnet er en helt ny form for kulturell konstruksjon, som er blitt mulig av interaktiviteten på Internett. Den gir brukerne anledning til å legge seg selv inn i mediet. På den måten integreres den brukerkulturen som tidligere har omgitt det analoge mediet ute i samfunnet, i selve mediet (Fiske 1989).

Nettsamfunnenes suksess har kommet overraskende på alle i bransjen, men de er viktige fordi de skaper stor trafikk til nettavisene. I tillegg skaper de lojalitet i et konkurranseutsatt nettmarked. Både Dagbladet.no og VG.no har hatt stor suksess med sine samfunn Blink.no og Nettby.no.[10]

Bloggen er den virksomheten i nettsamfunnet som likner mest på journalistikk. Mange aviser lager lenker til nettsamfunnets blogger i den tradisjonelle nyhetsdelen, og profesjonelle journalister etterlikner bloggformen. Slik blir grensene mellom redaksjonelt og brukergenerert stoff utvisket.

Nettsamfunnene og det brukergenererte stoffet har i dag så stor betydning for Norges to største nettaviser at man kan spørre om det er fruktbart å regne dem som tradisjonelle nyhetsmedier. De bør kanskje betraktes som nettsamfunn, der nyhetene er en tjeneste blant flere i en felles portal. Samtidig bringer inngangs- og kontaktportaler som Sol.no, Startsiden.no og MSN.no nyheter. Grensene mellom nyhetsmedier og andre nettmedier blir perforert. [11]

Åpen og skjult interaktivitet
Interaktivitet er et ord med mange betydninger (Fagerjord 2006). I dagligtalen betyr det som regel at det man ser på skjermen endrer seg når brukeren klikker på lenker og bilder. Dette kaller jeg åpen interaktivitet. Den er synlig for brukeren, og kan ha mange former (Macmillan 2006).

I presentasjonen av det journalistiske stoffet har denne interaktiviteten ikke tatt av (Engebretsen 2001, 2005). Nettavisens nyhetsdel står fram som en tradisjonell massemediestruktur, der utvalgt stoff blir spredt fra en sentral til et stort, anonymt massepublikum som har få valg. Dette kan tolkes som et tegn på at tradisjonell, redaksjonell tilrettelegging er en tjeneste brukerne setter pris på. Mulighetene til åpen interaktivitet begrenses av kulturelle føringer.

Under overflaten, maskinene imellom, foregår det imidlertid en systematisk informasjonsutveksling. Hver gang en ny nettartikkel åpnes, sendes det identifiserende informasjon fram og til skjult interaktivitet. I Aftenposten.no var det høsten 2005 tre målesystemer: TNS Gallup, som måler nettbruken for alle aktører i nettmarkedet. Sammen med brukerundersøkelser som måler tidsbruk, danner denne grunnlaget for annonseprisene. Videre den egenproduserte måleren Webhits, som genererer den interne Liveloggen i sanntid. Det ble også drevet forsøk med Linkpulse, som kartlegger brukernes vandring mellom sidene. Slike målesystemer kan brukes til å skreddersy annonseringen til lesernes interesser. I 2005 var det bare Liveloggen som ble brukt i løpende vurdering av redaksjonens arbeid. Andre redaksjoner har løsninger som ivaretar de samme funksjonene.

For å få kommersielt interessante brukerdata bør brukerne være identifisert med kjennetegn som kjønn, alder og bosted. Det gir ikke cookies og IP-adresser. Men man tilbyr stadig spesialtjenester får brukerne til å registrere seg. Kontasten mellom den begrensete bruken av åpen interaktivitet, som er kulturelt styrt, og den utstrakte bruken av skjult, teknologisk interaktivitet, som er økonomisk styrt, er slående.

Gratismediets økonomi
I oppstartfasen ble de norske nettavisene basert på subsidiering fra papiravisen. Når nettavisene begynner å stå på egne bein er de nesten 100 % annonsefinansiert, og må betraktes som gratisaviser. Det betyr at de bryter med avisenes tradisjonelle bånd til organisasjonssamfunnet og publikum som marked, og lever av å produsere og selge publikums oppmerksomhet (Lindholm 2003). Oppmerksomheten på nett måles i antall sidevisninger, kombinert med antall brukere. Trafikkmålingene dekker hele bransjen, slik at prissettingen skjer på et felles grunnlag.[12]

I gratismediet er ikke journalistikken et hovedprodukt. Det er en innsatsfaktor som må skaffes så billig som mulig, for å fange publikums oppmerksomhet. Det mediet lever av er å selge oppmerksomheten videre til

Når man bruker ordet ”markedet” i gratismedier, og i stor grad i betalingsmedier, snakker man om annonsemarkedet. Formålet med gratismediet er å samle et publikum som er interessant for de annonsørene man vil tiltrekke seg. Her er nettmedier spesielt velegnet, fordi det fleksible portalsystemet kan skreddersys slik at man treffer ulike, attraktive målgrupper.

Trafikkmåling som universell målestokk
Internett gir mulighet til måling av all bruk i sanntid, og dette gjør det mulig å tilpasse den enkelte portalen kontinuerlig til oppmerksomhetsproduksjonen. Internett er det første mediet med en slik mulighet.

Dette blir utnyttet aktivt gjennom den skjulte interaktiviteten. Det påvirker den redaksjonelle praksisen, men nøyaktig hvordan det skjer er ikke klarlagt. De fleste nettaviser har målesystemer som hentes opp av journalistene mange ganger hver dag (Gynnild 2008). Redigererne bruker den til å sjekke om toppsakene skaper nok trafikk til å forsvare plassen. Gjennom trafikkmålingene får journalistene for første gang en felles målestokk å vurdere sakene sine etter, på tvers av smakskulturer og faggrenser. Selvfølgelig vurderes det redaksjonelle stoffet også med andre journalistiske mål, men trafikkmålingen er et felles premiss.

Den lange halens økonomi
Det store vekstområdet på Internett i dag er preget av den lange halens økonomi, ”The long tail” på engelsk (Anderson 2006). Dette er en matematisk variant av en Paretofordeling, som er en klassisk ujevn fordeling. Grafisk ser den slik ut:
Lange halen

Fig 2. ”Den lange halen”. Varene er ordnet etter fallende omsetning pr vare.
Den lange halen ligger til høyre, under kurven. Etter Anderson 2006


Den vertikale aksen er popularitet, eller omsetning pr. vare. Produktene ordnes etter omsetning langs den horisontale aksen. Storselgerne ligger i det mørke feltet til venstre. I det lyse feltet finner vi småhandelen, der

Arealet i et gitt område under kurven er lik omsetningen i markedssegmentet (antall kjøp pr vare x antall varer). Men siden den lange halen er like lang som vareutvalget er stort, er arealet i det lyse feltet mye større enn i det mørke. Det betyr at den potensielle omsetningen i den lange halen er større enn blant storselgerne, men dette markedet har knapt fungert.

Internett gir tilgang til den lange halens potensielle kjempemarked, fordi det åpner for rimelig kopling mellom vare og kunde gjennom automatiske søk og brukertilpasset annonsering. Det vi kaller den lange halens

Det er flere aktører på søkemarkedet i Norge. Den norske medieindustriens motstøt mot internasjonale selskaper som Google og Eniro er Schibstedkonsernets søkemotor Sesam. Sesam ligger høyt oppe på forsida i alle konsernets aviser. Aftenposten.no og VG.no fungerer som eksponeringsportaler for Sesam.no. Eksponering er en viktig ressurs, og aktørene utvikler stadig nye løsninger for å eksponeres på skjermen.

Oppsummering
Nettavisen må betraktes en interaktiv database som både oppdateres kontinuerlig og produserer et søkbart arkiv. Den er bygd opp av elektroniske moduler, som først samles under presentasjonen for brukeren.

Skillet mellom lagringsmedium og presentasjonsmedium gjør nettavisen svært fleksibel. Det er mulig å presentere stoff fra samme base på svært mange måter, og man kan kombinere innholdsmoduler fra flere baser. I

Dette fører til at det ikke lenger er praktisk med monolittiske medieorganisasjoner, som knytter redaksjon og distribusjon til et fysisk produkt. I stedet etableres organisasjoner som kan tilby en variert portefølje av portaler, for å tiltrekke seg et ønsket knippe målgrupper. Dette styrker utviklingen i retning av store mediekonsern.

Alle store nettaviser er gratisaviser, og ekstremt konkurranseutsatt. Dette påvirker stoffutvalget. Aktualitet og rask oppdatering blir dominerende redigeringsprinsipper.

Brukernes egenproduserte stoff er nettmedienes store nyskapning. Det fyller nettsamfunn og nettdebatter, som fører til stor trafikk. Det journalistiske sjangersystemet er i ferd med å tilpasse seg dette. Nettsamfunnet

Likevel er det et viktig særtrekk ved norsk nettjournalistikk at alle viktige nettaviser er kontrollert av tradisjonelle medieselskaper med solide journalistiske tradisjoner. Det kan skyldes flere faktorer. De tradisjonelle avishusene etablerte seg tidlig på nett. Videre er produksjonen av redaksjonelle tjenester styrt av strenge normer og tradisjoner. Det virker som om både pressen og norske nettbrukere har ønsket at disse tradisjonene er videreført på nett. Når et nytt medium blir innført vil det alltid skje en normendring, men i og med at de nye mediene kontrolleres av de gamle, kan man regne med at overgangen blir mindre dramatisk.


Noter

[1] Det empiriske tgangspunktet for artikkelen er et studieopphold i Aftenpostens nettavisredaksjon høsten 2005, med etterfølgende studier av norske nettaviser.

[2] ”Avis” er også et bransjepolitisk begrep, som det er knyttet en rekke økonomiske og juridiske ordninger til. Se Høst 2004.

[3] Ordet stammer opprinnelig fra det latinske digitus, som betyr finger. Man telte på fingrene.

[4] Analysen av digitale medier som databaser er hentet fra Lev Manovich The Language of New Media (2001). Manovich legger mest vekt på film, og skriver lite om nyhetsmedier.

[5] IP-adressen er den enkelte datamaskinens identifikasjonsnummer på nettet. Den viser ikke brukerens identitet, men inneholder en landskode som for eksempel kan utløse norske annonser på amerikanske nettsider.

[6] Det er vanskelig å endre etablert språkbruk. Hvis noen har forslag til et godt nytt ord for portalfunksjonen, ønskes det velkommen.

[7] Dette er parallellt til tidligere tekniske gjennombrudd på mediefeltet, som da kommunikasjonssatellittene fikk global dekning rundt 1990. Se kapitlet ”Live” i Hjarvard 95.

[8] Grunnen skal ha vært at denne menyen bare genererte en prosent av trafikken på nettavisen. Dermed fungerte den som bortkastet plass. (Redaktør Ole Erik Almlid i Aftenposten.no 09.10.2007 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2038402.ece)

[9] Schibstedkonsernet har etablert selskapet Retriever (tidligere Atekst) som selger elektroniske arkiv- og overvåkningstjenester til høy pris, også for medier utenfor konsernet. Mange aviser krever registrering av brukernes identiet for å få tilgang til arkivet. Slik registreringer kommersielt verdifull og må regnes som en form for betaling

[10] I august 2007 hadde VGs Nettby 400 000 medlemmer og Dagbladets Blink 315 000. Begge er laget av samme programmerer, som gikk over fra Dagbladet til VG. Dagens Næringsliv 07.06.2007

[11] Dette styrkes av nyhetsbyråene. NTB har etablert tjenesten NTB Direkte for kunder som ikke har egen nyhetsredaksjon. De kan legge inn nyheter på sine sider, som blir oppdatert direkte fra NTBs base. Se http://www.ntb.no/nyheter/ nedlastet 2007-09-26

[12] Nettbransjen utfører også mer kvalitative tidsbruksmålinger, i tillegg til å måle sidetreff. Man finner gode bransjerapporter på tns-Gallups nettsider

Litteratur:
Anderson, Chris:The long tail New York 2006

Engebretsen, Martin : Nyheten som hypertekst. Bergen 2001

Engebretsen, Martin: Shallow and static or deep and dynamic? Studying the state of online journalism in Scandinavia Paper, 17th. Nordic Conference on Media and Communication Research, Aalborg, 2005

Fagerjord, Anders: Web-medier. Oslo 2006

Fiske, John: Understanding popular culture. Boston, Mass. 1989 : Unwin Hyman

Gynnild Astrid: Om klikkstatistikken. I Ottosen, Rune (red.:) Denne boka. Oslo 2007 Tittel oppdateres

Hall, Jim: Online Journalism. A Critical Primer. London 2001

Høst, Sigurd: Hva er en avis? Avisbegrepet fra Hellerudkomiteen til Se og Hør. Fredrikstad 2004

Lindholm, Magne: ”Det trivielles triumf” Samtiden 1-2004 Oslo 2004

Lindholm, Magne: Oppmerksomhetsmarkedet. I Ottosen, Rune og Thore Roksvold (red.:) Pressetisk front. Festskrift til Odd Raaum. Kristiansand 2003

Manovich, Lev: The Language of New Media Cambridge, Mass. 2001

McMillan, Sally: ”Exploring Models of Interactivity from Multiple Research Traditions” i: Lievrouw, Leah A. and Sonia Livingstone: Handbook of New Media. Sage, London 2006

Rasmussen, Terje: Nettmedier – journalistikk og medier på Internett. Bergen 2006

Storsul, Tanja: Hvem vokter portene til framtidas tv? I Ottosen, Rune (red.:) Denne boka. Oslo 2007 Tittel oppdateres

Syvertsen, Trine: Mediemangfold. Kristiansand 2004

Gynnild Astrid: Om klikkstatistikken. I Ottosen, Rune (red.:) Denne boka. Oslo 2007 Tittel oppdateres



NB Referansen til Gynnilds og Storsuls bidrag må oppdateres når titlene er klare